Bolig, geografi og ulikhet

Foto: Vidar Nordli-Mathisen

I en ny rapport, «Bolig, geografi og ulikhet», utarbeidet for Kommunekonsult as, viser vi hvordan utviklingen i boligpriser skaper en sterk voksende skillelinje mellom by og land.

De senere årene er det publisert flere studier i Vesten som peker på en økende geografisk ulikhet mellom sentrum og periferi, der fellestrekket er sterkt økende forskjeller i utvikling av boligprisene mellom by og bygd. Prisene i byene vokser raskt, mens prisene i periferiene stagnerer eller vokser sakte. De rike og høyt utdannede samles i byene, mens arbeiderklassen presses ut av byene. Flere studier beskriver dette som en økende «segregering» der rurale områder sakker akterut, og viser også en sammenheng mellom lave boligpriser og stemmegivning på høyrepopulistiske partier. Også i Norge og Norden er sentrum/periferi-aksen blitt tydeligere, med økende politisk spenning mellom by og bygd. Men heller enn å peke på økt geografisk ulikhet, knyttes velgerendringene i Norge til begrepet «sentralisering», med særlig vekt på nedbygging av offentlig sektor i distriktene.

Sammenlignet med mange andre vestlige land, har forskning på geografisk ulikhet i Norge i store trekk vært begrenset til storbyer generelt og Oslo spesielt (Aasjord, 2020). I takt med det vi ser i en rekke vestlige land, har også forskjellene i boligpriser mellom sentrum og periferi økt i Norge. Finsveen og Kvarum (2019) viste at forskjellene mellom «Tapere og vinnere iboligmarkedet i Nord-Norge» var svært høye, med en sterkt voksende ulikhet i boligformue mellom sentrum og periferi i landsdelen. Dette var den første geografiske studien om temaet i Norge. Det er verdt å påpeke at studien ikke var et initiativ fra akademia, men fra Sparebank1 Nord-Norge. Også Tranøy et al. (2019) påpekte de økende formuesforskjellene mellom by og land som var knyttet til bolig. Aasjord (2020) viser at utviklingen ikke bare genererer høy ulikhet i boligformue, men også at de økte forskjellene i boligpriser begrenser «handlingsrom og mobilitet, og hvilke jobber og valg som er tilgjengelige» (s. 119). I tillegg er dette en ulikhet som vil gå i arv. På tross av at den voksende geografiske ulikheten i boligformue har vart over lengre tid i Norge, har dette i store trekk vært et «ikke-tema» i politikk, medier og akademia. Først nylig er det kommet flere norske studier om geografiske forskjeller i boligformue; disse kommer vi tilbake til. 

Den rådende fortellingen om Norge og Norden er rike land med sterke velferdsstater som er blant de mest egalitære i verden. Pilarene er små forskjeller, høy tillit i befolkningen, et konfliktdempende og koordinert trepartssystem i lønnsforhandlingene og en sterk stat som sikrer innbyggerne velferd gjennom utdanning, sykepenger, helsehjelp, pensjon, tilgang til bolig, og sikkerhet og beredskap i by og bygd. Det er disse pilarene som knyttes til «den nordiske modellen», der de nordiske landene i flere tiår er rangert i det øverste sjiktet på internasjonale statistikker for både sosiale indikatorer og høy tillit i befolkningen. Den nordiske modellen har fortsatt bred politisk oppslutning, og som uttales og fremmes uavhengig av regjeringer: Et eksempel på dette er Solberg-regjeringens distriktsmelding (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2019): «Målet for regjeringens regional- og distriktspolitikk er regional balanse gjennom vekstkraft, likeverdige levekår og bærekraftige regioner i hele landet» (ibid., s. 21). Samtidig reises det også stadig spørsmål om den nordiske modellen, både i Norge og i Norden: Palme (2019, s. 23) påkaller behov for å reformere den nordiske modellen, «not only social policies, but also regional policies», og advarer også mot ulike «enemies to the Nordic model that […] support a Nordic model on the rhetoric level». I dette notatet peker vi både på boligpolitikkens diskurs og den økende formuesulikheten som er utviklet mellom sentrum og periferi i Sør-Norge.