Statoil / Equinors bygg på Fornebu

Fra tid til annen er det viktig med en realitetsorientering i form av å se bygninger og fysisk bevege seg rundt de.

Equinors regionkontor på Fornebu er en bygning jeg tidligere kun har sett på fotografier. De store bygningskroppene som er stablet i kryss, oppå hverandre har fortonet seg som et spennende grep.

Bygget, som ble tegnet av a-lab for IT-Fornebu Eiendom, gikk til topps klassen om beste kontorbygg i World Architecture Festival (WAF) Awards i 2013. Juryen trakk den gangen fram det indre fellesrommet, med et skulpturelt trappe- og heistårn og en stor, åpen «plaza» hvor alle byggets 2300 ansatte passerer til og fra arbeidsplassene sine. Det store atriet skal fungere som byggets sosiale hjerte, som oppfordrer til tilfeldige møter og kunnskapsutveksling mellom ansatte i de ulike avdelingene i løpet av arbeidsdagen.

På bildet ser jo dette bra ut. Inntil en forstår de faktiske dimensjonene. Foto: Luis Fonseca

Så langt alt vel, jeg tviler i og for seg ikke på at bygget er flott innvendig. Det som imidlertid slår meg er hvor brutalt bygget fremstår utenfra. Nå er det ikke enkelt å bygge stort, men her blir de store dimensjonene forsterket av den ensidige materialbruken. Det virker ikke som om det er gjort noe som helt forsøk på å få bygget til å fremstå som annet enn enormt.

Referansen til dette bygget i Tbilisi, i Georgia, ble med ett ganske relevant, om enn ikke helt rettferdig:

Bygget må besøkes, det er ikke mulig å formidle opplevelsen i form av fotografier. Noen av spørsmålene jeg sitter igjen med er kanskje ikke først og fremst knyttet til dimensjonene. Bygger du stort blir det stort. Jeg lurer dermed mer på hva en kunne oppnådd med mer variert materialbruk. Dette ser ut som et isfjell, og da ikke i positiv forstand.