Kan forskning redde verden?

Ingen dypere kobling til saken, annet enn det faktum at også industri endres med tiden.
Bilde: Joseph Pennell

En oppsummering av Forskerforbundets forskningspolitiske seminar, 12. november 2019 med tema "Bærekraftig forskning i det postfaktuelle samfunn" Hva vet vi og hva bør vi gjøre?

• Politikk og forskningssektoren
• Forskning og grønt skifte
• Er oljeforskning bærekraftig?

Hva vet vi og hva bør vi gjøre?

Bjørn Samset, seniorforsker ved CICERO Senter for klimaforskning, begynte med å slå fast at alle deler av det fysiske klimasystemet er ekstremt rask endring. Konsekvensene kommer nå raskere enn de fleste forutså.

Energibruken øker stadig og energi fra fornybare kilder legges foreløpig bare til det som allerede forbrukes fra andre energibærere.

Naturvernforbundet kom i fjor med rapporten Fossilfritt Norge – Hvordan fase ut fossil energi innen 2040 hvor forfatterne sannsynliggjør at det er mulig å løse både klimakrisen og naturkrisen, Det krever imidlertid handling og betydelige endringer. Spørsmålet til hver enkelt av oss blir dermed hva vi faktisk er villige til å forsake.

Naturvernforbundets rapport visualiserer hva som må til av reduksjoner i bruk av fossil energi de neste tyve årene. Det er ganske tydelig at olje, gass og kull ikke kan spille noen stor rolle i dette fremtidsscenarioet:

Samset peker på at det er en betydelig risiko for verdens matproduksjon som en konsekvens av oppvarming.

Ivar Baste, seniorrådgiver i Miljødirektoratet og styremedlem i FNs naturpanel, innledet sitt innlegg med å vise til at de siste 50 årene har verdens befolkning vokst til det doble. Samtidig har økonomisk aktivitet blitt firedoblet og handelen har tatt 10-gangen. Det store spørsmålet er hva ulike samfunnsbaner fører til i fremtiden.

Stortingsmeldingen Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold peker på det direkte problemet her hjemme. Per i dag klarer ikke vi mennesker å holde tritt med vår egen ekspansjon på kloden – noe vi ikke bare kan vende ryggen. Baste peker her på at vi trenger bedre mekanismer for samspill mellom forskning og forvaltning.

Rebekka Borsch, statssekretær (V) for forskning og høyere utdanning i Kunnskapsdepartementet, snakket deretter om Regjeringens strategi for forskning og grønt skifte. Et stikkord her er å bruke forskningspolitikken aktivt. Borsch viser også til at bærekraft kommer inn i læreplanene i skolen, og hun mener at bærekraft i enda større grad må integreres i alle studieprogrammene i høyere utdanning. Dette blant annet for å avhjelpe problemene knyttet til at vi ikke har kommet langt nok når det gjelder å omsette kunnskaper fra forskning til handling.

Politikk og forskningssektoren

Bård Vegar Solhjell, generalsekretær i WWF Verdens naturfond, mener myndighetene bruker kunnskapen aktivt, men det skorter på den kollektive viljen til å gjennomføre de tiltakene som kunnskapen vi har peker på. Et poeng, som ble gjentatt av flere, er at vi er flinke på den naturvitenskapelige delen av klimaforskningen. Vi forsker imidlertid mye mindre på konsekvenser av politikken, f eks knyttet til oljepolitikken. Det har ikke vært noe tung økonomisk forskning som kan vise oss konsekvensene av hva som skjer av nedtrapping av oljesektoren.

Jørgen Randers, professor emeritus og tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI, er enig med Solhjell. Randers tar imidlertid litt mer i og mener at vi ikke trenger mer naturvitenskapelig forskning. Vi kjenner problemet (bruken av kull, olje og gass), men vi forstår ikke alle mekanismene som hindrer at vi gjøre de nødvendige tiltakene. Randers mener derfor at det vi trenger er med samfunnsvitenskapelig forskning.

Karen Landmark, forskningsleder NCE iKuben, tok opp tråden knyttet til det faktum at endringene skjer raskt, mens forskningen er ganske langsom. På en del områder vet vi allerede nok til å kunne handle. Landmark mener imidlertid at det er viktig med forskning på andre områder, også innenfor estetiske fag. Dette handler om kunnskaper om hvordan vi lever våre liv. Som samfunn tar vi ikke rasjonelle valg.

Rebekka Borsch, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, tror at vi går inn i mye mer urolige tider, og at vi som folk ikke er tilstrekkelig forberedt. Vi mangler en felles forståelse for hva vi må gjennom sammen. Utdanningssektoren er nøkkelen til å skape denne forståelsen.

Randers peker på at vi må forstå hvorfor så lite har skjedd frem til nå. Fordi premisset er at vi opererer innenfor en konkurranseutsatt økonomi så fører “grønne” løsninger til at ulike aktører, blant annet innen næringslivet, taper penger på kort sikt. Karbonpriser er et skritt i riktig retning for å gjøre det økonomisk attraktivt å endre virksomhetene. Randers bruker drivstoff for lang- og tungtransport som eksempel. Det er ikke det at løsningene ikke finnes, men hydrogen er for eksempel fire ganger så dyrt som vanlig drivstoff. Dette øker for eksempel timeprisen ved å fly med to hundre kroner per passasjer.

Borsch peker her på demokratiets problem (en avart av allmenningens tragedie – et begrep som for øvrig ikke ble nevnt under seminaret): en kan ikke bare legge om over natten, men er tvunget til å fase inn endringer så langsomt at de aksepteres av en stor majoritet i befolkningen.

Forskning og grønt skifte

Her gikk diskusjonen videre i et nytt panel, bestående av John-Arne Røttingen, adm. direktør i Norges forskningsråd, Dag Rune Olsen, rektor ved UiB og leder for UHR Astrid T. Sinnes, professor i utdanningsforskning, NMBU. Rebekka Borsch, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, ble med videre i dette panelet

Røttingen, fra NFR, viste til et møte olje- og gassektoren. Denne sektoren er opptatt av de samme spørsmålene: hvordan agere og implementere den kunnskapen vi allerede har. Hvordan konvertere fossil energi til en bærekraftig energi. Trenger mer kunnskaper om hvordan en faktisk kan iversette

UIB rektor Olsen viser til at 90% av forskere mener at deres forskning har høy eller middels relevans for FNs bærekraftsmål. Samtidig er vi ikke godt nok rigget for at problemene er svært komplekse. Viser til at forskere anvender vitenskapelige metoder der en reduserer problemstillingene slik at disse blir så fokusert at den store sammenhengen mer eller mindre blir borte. Som forskere og ikke minst på institusjonsnivå bør vi bli flinkere på systemforståelse. Eksempler kan være økonomifaget, som gjerne kan tenke annerledes, mens teknologifagene bør ha innsikt i konsekvenser og muligheter, som favner mer enn det rent tekniske.

Sinnes er redd for at vi i de fleste tilfeller velger en dårlig middelvei. Universitetene sliter med noen strukturelle problemer, f eks stillinger som ikke er faste og forskningssystemet som i liten grad belønner den delen av virksomheten som kan påvirke allmennheten. Formidling er gjennomgående veldig lite verdsatt. Sinnes viser til at formidling ut i skolen har liten verdi i UH-systemet, mens det er denne formende virksomheten som trolig har størst betydning for fremtidige beslutninger.

Røttingen peker på at Finansdepartementet gir ut Perspektivmeldingen. Denne peker på muligheter og konsekvenser av ulike valg, men det er i liten grad dette departementet som gjør noe for å følge opp disse fremskrivningene. Røttingen brukte “bompengevalget” som eksempel, som viser at forskningen ikke løser dette alene.  Det lar seg ikke gjøre å redusere politikken til kunnskap alene. Politikken må være basert på et godt kunnskapsgrunnlag, men dette skaper ikke i seg selv en utbredt forståelse og vilje til å ta innover seg nødvendige tiltak..

Borsch plukket opp dette poenget og viste til egen erfaring fra lokalpolitikken og det faktum at mange av beslutningene som angår biomangfold tas lokalt. Kunnskapgrunnlaget blir noe som er fjernt for de fleste, go de avgjørelsene som fattes lokalt. Sinnes peker igjen på at her er utdanningssektoren svært viktig, og norsk utdanning ligger etter sammenlignet med andre nordiske land når det gjelder å formidle godt omkring konsekvenser på bærekraftsområdet. Kanskje tror vi at vi er flinkere enn hva det faktisk er grunnlag for.

Olsen kom med dagens klareste forslag / utfordring: UH-sektoren er underlagt et statlig innkjøpssenter, som ligger under Næringsdepartement. Her er i og for seg klima og miljø et tema, men Olsens poeng er: Hva om vi stiller konkrete klimakrav til leverandørene. Sektoren er svært store innkjøpere, som samlet sett kunne utgjort en betydelig forskjell. Det er derfor et sterkt ønske om at departementet bidrar gjennom å sette tøffe krav.

Er oljeforskning bærekraftig?

Paneldebatt med Marte Øien, leder i Norsk studentorganisasjon Martin Fernø, professor og oljeforsker, UiB, Merete Vadla Madland, oljeforsker og prorektor for forskning, UiS, Kristoffer Robin Haug, vara stortingsrepresentant for MDG, og Rikard Gaarder Knutsen, statssekretær (Frp) i Olje- og energidepartementet.

Marte Øien hadde med seg NSOs klimauttalelse der de krever at staten skal slutte å finansiere petroleumsforskning, samt at petroleumsvirksomhet må utfases og at staten skal omprioritere ressursene til forskning på fornybar energi. Her har det ikke manglet på motbør, men Øien fremmet dette standpunktet godt. ikke minst står det seg i lys av alt som var blitt sagt under seminaret tidligere på dagen.

Knudsen mener at vi må satse på petroleumsforskning, blant annet for å ta ned klimagassutslippene fra denne sektoren. Han garanterer at andre land vil fortsette å produsere olje og mener gass vil ha en rolle for å kunne fase ut kull.

Haug poengterte at det er forskjell på å forske på leting etter nye felt, og det å jobbe for å utnytte eksisterende felt på best mulig måte. Madland mener at så lenge vi utvinner olje må vi forske på hvordan vi gjøre dette på best mulig måte, med så lave utslipp som mulig. Per i dag blir det gitt 3-4 ganger så mye til forskning på tradisjonelle fossile energikilder, sammenlignet med hva som brukes til forskning på fornybare energikilder.

Det er forskning på å finne mer olje som er det NSO adresserer. Øien mener det er et dårlig argument at andre vil pumpe opp mer. Norge er blant de landene som må bidra til å dra lasset og vise vei. SSB har tidligere vist at om en fjerne norsk olje vil dette trolig føre til noe reduksjon globalt. Det er også et tullete å argumentere at folk mister jobben. Mener en noe som helst med omstilling betyr det jo nødvendigvis at mange av oss vil få andre arbeidsoppgaver. Det er ikke det samme som at mange blir arbeidsledige. gitt at en sitter på kunnskaper som kan anvendes på mange områder.

Fernø har pekt på en mulig løsning knyttet til å øke utvinningen i eksisterende felt for å redusere utvinning i nye felt. Dette vil kunne frigjøre kapital, samtidig som en reduserer samfunnsmessig risiko. Å utvinne olje i modne områder gir mest mening.

Forskning, forskningsformidling og politikk 

I dette panelet stilte Hans Petter Graver, professor ved UiO og preses DNVA, Norunn S. Myklebust, adm. direktør NINA, Guro Elisabeth Lind, professor og leder i Forskerforbundet, Jon Helgheim, stortingsrepresentant (Frp), samt Elisabeth Staksrud, professor ved UiO og leder for NESH.

Randers begynte med å vise til dagens oppslag i NYT, knyttet til begrensninger som legges på bruk av forskningsdata.

Jon Helgheim mener mange forskere synes å være vel hårsåre, med utgangspunkt i en kronikk han tidligere har skrevet. Det pekes på at en må skille mellom kvalifisert fagfellekritikk og den mer allmenne kritikken, der sistnevnte er noe forskere kanskje ikke er like flinke til å forholde seg til.

Staksrud forteller at NESH (Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora) får mange henvendelser fra ulike borgere som stiller spørsmål ved forskningens legitimitet. Forskere kan komme i et krysspress mellom forvaltningen, de som finansierer, og hensyn til informert samtykke. Noen prosjekter er konstruert på en måte som kan gjøre at forskeren blir stående alene om valg, som kan havne i et etisk grenseland.

Graver tar opp at fagfeltene er komplekse. Innsnevring en forutsetning for å kunne komme frem til valide svar. Det betyr at en blir “blind” for konsekvenser på andre (fag)områder.

Panelet synes samstemte om at det er ønskelig og nødvendig med tettere dialog mellom forskere, politikere.

Graver: må ikke glemme at det noen ganger er grunn til å si noe med stor sikkerhet. Viser til at skadevirkning av tobakk og årsakssammenhenger på klimaområdet er ganske sammenlignbart i den forbindelse. Vi vet nok til å identifisere problemene og vi kan peke på løsninger.

Mangler tilstrekkelig god, kritisk vitenskapsjournalistikk i Norge. Ikke minst kan det være et problem for politikere, som nødvendigvis ikke alltid har tid til å gå dypt inn i forskningsresultatene.