Teknisk Ukeblad har en sak om trøbbel med avfall fra atomreaktoren på Kjeller. Dette var Norges første eksperimentelle atomkraftverk. Anlegget ble til, mye takket være Odd Dahl (1898-1994), som ofte omtales som norsk fysikks Askeladd.
Dahl var utdannet pilot, en ekte eventyrer og autodidakt i fysikken og mekanikkens verden. Til tross for en svært begrenset formell utdannelse gjorde Odd Dahl en meget oppsiktsvekkende internasjonal karriere. Han deltok som flyger på Roald Amundsens Maud-ekspedisjon. I løpet av ekspedisjonen utviklet Dahl seg til en meget kompetent instrumentmaker, denne kunnskapen bragte ham, etter ekspedisjonens avslutning, til en stilling ved Carnegie Institute i Washington D.C..
Til tross for manglende formell universitetsutdannelse bygget han 1942 verdens kraftigste høyvoltanlegg til bruk til strålebehandling mot kreft ved Haukeland sykehus i Bergen. Etter krigen bygde han et lignende anlegg for Rikshospitalet i Oslo.
Odd Dahl deltok sentralt i de innledende internasjonale arbeidsgruppene som førte til opprettelsen av CERN og han og var 1953–54 leder for den gruppen som planla byggingen av proton-synkrontron-maskinen. Dahl regnet dette som sitt viktigste arbeid.
Tilbake i Norge deltok Dahl i byggingen av en ny reaktor i Halden, planla et solobservatorium på Harestua og utviklet et system av bøyer for overvåking av havstrømmer med Ivar Aanderaa. Så rettet han blikket utover mot rommet. Han bistod med planlegging av utforsking av nordlyssonen og romforskning med rakettoppskytingsfeltet på Andøya.
Les biografien fra 1981 og se CMRs film om Odd Dahls liv:
Bakteppet var faktisk utviklingen av atomvåpen, noe som på et tidspunkt også ble vurdert i Norge.
«Forsvarets forskningsinstitutts rapporter nr. 1-2» ble skrevet direkte til forsvarsministeren i 1946, etter at FFIs forskningssjef Gunnar Randers var blitt sendt ut på studietur til USA, sammen med ingeniør Odd Dahl fra Chr. Michelsens institutt i Bergen. Sammen skulle de finne ut alt de kunne om amerikansk atomforskning og såkalte høyvoltsanlegg og hvordan atomenergi kunne utnyttes.
Randers og Dahl besøkte mange fysikklaboratorier og akademiske forskningsmiljøer, og fikk blant annet se eksperimentelle uranstabler i kjernefysiske laboratorier, trykktankgeneratorer, en elektrostatisk syklotron under bygging, og en helt ny regnemaskin med akronymet IBM.
Atombombene som preget slutten av andre verdenskrig kunne ikke ignoreres. Hva var potensialet? Skulle Norge ha atomvåpen? Det kunne virke egnet som et «gjengjeldelsesvåpen» for en liten stat som blir angrepet av en stor, i følge rapporten.
Konklusjonen til Randers pekte på at «man må håpe på at den internasjonale organisasjon for kontroll av atomvåpen vil bli gjennomført. Før den er gjennomført, kan man imidlertid ikke bygge det fremtidige forsvar ut fra den antagelsen at det vil komme til å gå slik. Foreløpig har man derfor intet valg. Enten må man oppgi håpet om et effektivt forsvar eller man må foruten de nødvendige forsvarsmidler også ta sikte på å skaffe seg atomvåpen. Med atomvåpen i denne forbinnelse (sic) menes ikke bare bomben, men atomdrivstoff for fly og raketter.»
Da Norge sjekket muligheten for atomvåpen
Til tross for manglende formell universitetsutdannelse bygget han 1942 verdens kraftigste høyvoltanlegg til bruk til strålebehandling mot kreft ved Haukeland sykehus i Bergen. Etter krigen bygde han et lignende anlegg for Rikshospitalet i Oslo.
Odd Dahl deltok sentralt i de innledende internasjonale arbeidsgruppene som førte til opprettelsen av CERN og han og var 1953–54 leder for den gruppen som planla byggingen av proton-synkrontron-maskinen. Dahl regnet dette som sitt viktigste arbeid.
Tilbake i Norge deltok Dahl i byggingen av en ny reaktor i Halden, planla et solobservatorium på Harestua og utviklet et system av bøyer for overvåking av havstrømmer med Ivar Aanderaa. Så rettet han blikket utover mot rommet. Han bistod med planlegging av utforsking av nordlyssonen og romforskning med rakettoppskytingsfeltet på Andøya.
Les biografien fra 1981 og se CMRs film om Odd Dahls liv:
Bakteppet var faktisk utviklingen av atomvåpen, noe som på et tidspunkt også ble vurdert i Norge.
Randers og Dahl besøkte mange fysikklaboratorier og akademiske forskningsmiljøer, og fikk blant annet se eksperimentelle uranstabler i kjernefysiske laboratorier, trykktankgeneratorer, en elektrostatisk syklotron under bygging, og en helt ny regnemaskin med akronymet IBM.
Atombombene som preget slutten av andre verdenskrig kunne ikke ignoreres. Hva var potensialet? Skulle Norge ha atomvåpen? Det kunne virke egnet som et «gjengjeldelsesvåpen» for en liten stat som blir angrepet av en stor, i følge rapporten.
Konklusjonen til Randers pekte på at «man må håpe på at den internasjonale organisasjon for kontroll av atomvåpen vil bli gjennomført. Før den er gjennomført, kan man imidlertid ikke bygge det fremtidige forsvar ut fra den antagelsen at det vil komme til å gå slik. Foreløpig har man derfor intet valg. Enten må man oppgi håpet om et effektivt forsvar eller man må foruten de nødvendige forsvarsmidler også ta sikte på å skaffe seg atomvåpen. Med atomvåpen i denne forbinnelse (sic) menes ikke bare bomben, men atomdrivstoff for fly og raketter.»
Da Norge sjekket muligheten for atomvåpen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar