01 oktober 2018

Hva er en god bolig?

Den relativt ferske boken Hva er en god bolig? – Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017, skrevet av Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe, blir presentert under et arrangement i regi av Norsk bolig- og byplanforening i Bergen. Når virker det som om selve arrangementet kun er åpent for medlemmer, men boken fortjener absolutt omtale.

Kravene til en bolig endrer seg i takt med samfunnet. Norge har i dag verdens høyeste boligstandard, men klimautfordringene og nye livsmønstre stiller nye krav til boligens utforming. I byene bygges det dessuten tettere, høyere og med mindre leiligheter. 

Samtidig er det noen kvaliteter de fleste kan enes om. Forfatterne følger boligutviklingen fra de første arbeiderboligene i verkssamfunnene på slutten av 1600-tallet gjennom industrialiseringen på 1800-tallet, den sosialdemokratiske æra med en aktiv Husbank, til den markedsstyrte boligpolitikken på 2000-tallet. 

Etablert faglig kunnskap om god boligplanlegging er under press. Eiendomsutviklere har overtatt mye av den rollen fagpersoner og politikere tidligere spilte. Krav til boligen har utviklet seg med både velstandsvekst og skiftende politisk landskap. I vår tids boligutvikling er kvalitet langt fra likt fordelt. 

Er det likevel mulig å definere hva en god bolig er, basert på fortidens kunnskap og fremtidens behov? 

Aftenpostens "hjemme hos"-reportasje om nyboliger.
I forordet skriver forfatterne:

De fleste bor svært godt i Norge, først og fremst fordi vi har så god råd, men også fordi samfunnet har lagt til rette for god boligplanlegging gjennom rause offentlige bidrag, blant annet gjennom Husbanken, og systematiske studier av hvordan en bolig og et bomiljø bør utformes. På 1980-tallet var vi vitne til et paradigmeskifte, fra en periode med gradvis oppbygging av krav til og kunnskap om god boligplanlegging til nedbygging av retningslinjer og reduksjon av etablerte standarder. Fra å ha vært en paradegren for arkitekter og planleggere er boligbyggingen nå styrt av markedskrefter og eiendomsutviklere. Rekordhøye priser, trendy arkitektur og innredning preger ordskiftet. Det er ikke boligen som bruksgjenstand, men som vare, som diskuteres. Med denne boken ønsker vi å bidra til en diskusjon om boligkvalitet og av hva som er en god bolig. Ved å bidra til økt kunnskap om tidligere boligstandarder er håpet å kunne gi et bedre utgangspunkt når dagens boligstandard vurderes – og når premissene for fremtidens boligstandard legges. 

Beliggenhet har overtatt som et av de viktigste kvalitetskriteriene. Å bo sentralt og «urbant», nær byens kulturtilbud, kafeer og annen service, fortrenger tradisjonelle krav til areal og gode uterom. Skal barnefamilier også kunne bo sentralt i byen? Miljø- og klimautfordringene stiller nye krav til boligbyggingen med konsentrert utbygging rundt kollektivknutepunktene som faglig rettesnor. Men hvor tett skal vi bygge? 

Krav til den gode boligen forandrer seg. Likevel vil vi hevde at det finnes noen universelle kvaliteter knyttet til en god bolig. Behovet for både privatliv og fellesskap er grunnleggende. Ingen kan fornekte gleden av sol både ute og inne i boligen. En rik arkitektur med gode materialer og varierte romopplevelser kan være vanskelig å beskrive, men bør være målet for enhver boligplanlegging.


Denne boken har to hovedmålsettinger: 
  1. Utvikle en bedre forståelse for hva som former boligkvalitet, og hva som er en god bolig
  2. Beskrive og illustrere boligens utvikling i Norge fra 1650 og frem til 2017. 
Punkt to utgjør empirien og bakgrunnen for den mer teoretiske tilnærmingen. Historien deles inn i kapitler knyttet til den økonomiske og politiske utviklingen, slik disse overordnede premissene formet boligbyggingen: 

1650–1850: Førindustriell tid. Fra årestue til to rom og kjøkken. 
1850–1900: Industrialisering. Leiegården blir den nye boligformen. 
1900–1940: Offentlig gjennombrudd. Kommunene og industrien bygger.
1940–1980: Gjenoppbygging, sosialdemokratiets glansdager og boliger for folk flest. 
1980–2017: Fra boligsak til boligmarked. 

Gaute Brochmanns anmeldelse av boken i Morgenbladet er illustrert med et bilde fra Lambertseter i Oslo, Norges første drabantby. Her i form av et maleri av Arne Stenseng fra 1955. Foto: Oslo Museum
Naturgrunnlag, klima og næringsmuligheter er avgjørende for både bosetting og boligens utforming. Norge er et langstrakt land med et mangfold av utfordringer. Derfor har det også utviklet seg en rekke forskjellige bosettingsmønstre, boligtyper og byggeskikker, fra jærhuset i sør til fiskeværene i nord. Likevel har forskjellene blitt stadig mindre, i tråd med den samfunnsmessige og byggetekniske utviklingen. Det er ikke lenger så stor forskjell mellom en enebolig i Finnmark og Østlandsregionen. Vi har måttet foreta et strengt utvalg, med sikte på å illustrere den historiske utviklingen. 

Boligeksemplene i boken illustrerer tidstypiske prosjekter på godt og ondt, og er ikke nødvendigvis forbilledlige. Boligkvalitet kan ikke ses uavhengig av sosiale skiller og klassene i Norge. I et slikt perspektiv forsøker vi å vise boliger både for «fattig og rik». Vi tar ikke med det som samfunnet i dag definerer som spesialboliger for funksjonshemmede, studenter og andre avgrensede brukergrupper.


Boken er rikt illustrert med en rekke prosjekter, fra den historiske husmannsstua på landet til dagens luksuriøse boliger i storbyenes havnebassenger.

Jens Selmer og Preben Krag, «Bølerskogen borettslag», ca.1954. Foto: Nasjonalmuseet / Morten Thorkildsen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar