Pest eller løsning på to hjul?

Skal en skape en kultur for å sykle, der sykkel blir et reelt alternativ til bil, så må en trygt kunne transportere sine barn. Det er mulig i mange europeiske byer, som her i Utrecht. I Norge vil en ikke våge å sykle med to små barn i veibanen, og på fortauene blir slike sykler vanskelig å benytte. Betydelige omlegginger må til.

Halvparten av klimagassutslippene i Oslo kommer fra transportsektoren. Disse utslippene må ned, og skal de skje må sykkelbruken opp.  Der en på forholdet mellom tidsbruk, avstand og miljøbelatning er det ingenting som slår sykkelen. Det kommer tydeligvis Aftenpostens Frank Rossavik til å slite med, for syklister har han åpenbart problemer med å venne seg til.

En kan nesten lure på om Rossavik har tatt oppgaven om å være avisens "alternative" stemme på dette området. Jeg er nemlig litt usikker på om Rossavik faktisk mener det han skriver. Han tillegger antallet syklister skylden for at han ikke lenger besøker byer som Amsterdam og København. Han ville neppe likt Ferrara i Nord-Italia, en flott sykkelby.

Stefan Rasmussen, i programkomiteen i teknik- og miljøforvaltningen i København kommune, forklarer imidlertid at de satser på sykkelen fordi ønsker en god by å leve i:

– Det er det dette handler om. Sykkelen bidrar på flere måter. Mindre forurensing, større sunnhet, lettere fremkommelighet. Når man sykler er man også synlig, og mennesker møtes. Det bidrar også til en god by, sier Rasmussen. 

Sykkelsatsingen i København har gjennom mange år gjort byen attraktiv for innflyttere, og er også blitt byens merkevare. Siden 1995 er det utarbeidet sykkelregnskap hvert annet år. Regnskapet fra 2012 viste at 36 prosent av dem som arbeider eller går på skole i København by bruker daglig sykkel til og fra jobb og skole. Mange av disse bor i omkringliggende kommuner. Noen kombinerer lokaltog og sykkel. På toget kan de ta med seg syklene gratis. Innad i bykommunen sykler over 50 prosent - daglig!

• Les også: Smart, grønn og integrert transport

Rossavik kan på sin side opplyse om at han ikke har noen problemer med bilister. Det er jo ikke så rart, siden vi jo systematisk har organisert hele trafikkbildet på en måte som skiller biltrafikk og fotgjengere. Syklister som ikke vil risikere livet i trafikken er derfor svært ofte henvist til å sykle på de samme områdene som fotgjengere.

Oslos sykkelplan beskriver virkeligheten ganske presist: sykkelen er det eneste virkelig miljøvennlige transportmiddelet som sørger for at brukerne kan tilbakelegge tilstrekkelig distanse.

Ifølge en masteroppgave, basert på tall fra prosjektet Safety in Numbers, har trafikantene ulikt syn på hverandre.

• Syklister og fotgjengere vurderer Oslo-bilførernes hensynsfullhet og etterlevelse av trafikkregler til å være sånn midt på treet.
• Syklister er mer negative til bilistene enn fotgjengerne er.
• Bilistene er på sin side ganske negative til fotgjengernes atferd.
• Nesten ingen syklister har noe å utsette på fotgjengerne.
• Men dette gjengjeldes ikke fra fotgjengerne, der omtrent halvparten mener at syklistene er lite hensynsfulle og lar være å følge trafikkens spilleregler.
• Omtrent en firedel av bilistene er kritiske til syklistene.

Rossavik er med andre ord ikke alene. Men dersom han faktisk hadde interessert seg sykkel, som i bunn og grunn er det eneste skikkelig miljøvennlige transportmiddelet (kanskje ved siden av skateboard), ville han også fått oppleve ulike sykkelkulturer. I Ferrara virker det for eksempel ganske kaotisk, folk sykler over alt og i alle retninger, men straks en finner litt ut av det fungerer det overraskende bra. Det er kanskje det viktigste poenget: vi må utvikle vår egen sykkelkultur. Det betyr også at fotgjengere må tenke annerledes. Går du med nesa nede i mobiltelefonen i Amsterdam blir du påkjørt av en syklist.

De Europeiske byene som har størst suksess med å skape en sykkelkultur har flatt terreng, I mange norske byer er det ganske annerledes. Hos oss er det derfor elsykkelen som må til for at større befolkningsgrupper skal bruke sykkel aktivt. Dermed kan en tilbakelegge noe lengre distanser, og en kan transportere med seg barn og varer, uten at det hele må bli som en treningsøkt.

Kilde: Aftenposten