Hva vil politikerne gjøre?

Politiske løfter om å begrense oppvarmingen gjennom utslippsreduksjoner står i sterk kontrast til den utviklingen i utslipp vi ser i dag. For første gang siden tidlig på 1970-tallet vokser nå utslippene raskere enn befolkningen.

Er olje og gass for lønnsomt til at vi klarer å gjøre noe med det. Allerede i 1904 ble Standard Oil fremstilt som en grusom blekksprut. Noe har skjedd på 110 år, men energiens betydning er større en noensinne.

På 2000-tallet skyldes utslippsveksten en eventyrlig økonomisk utvikling i såkalte mellominntektsland som Kina og Brasil, noe som har økt kullbruken. Høyinntektsland har ikke klart å redusere egne utslipp, mens utslipp i lavinntektsland har fulgt befolkningsveksten. Industrien og energisektoren står for tre fjerdedeler av veksten.

Paradoksalt nok har det skjedd mye klimapolitisk samtidig som utslippene har økt. Dette kommer av at klimapolitikken på 2000-tallet var fokusert på høyinntektsland. Den hadde ikke som målsetning å dempe kullbaserte industrialiseringen i mellominntektslandene som har bidratt mest til utslippsøkning. Og utviklingen er ikke bare negativ; den har brakt mange mennesker raskt ut av fattigdom. Dette reiser også et spørsmål om hvem som skal ta byrden ved utslippsreduksjoner. Rettferdighetsspørsmål som dette er fremhevet i den nye rapporten.

Utslippsveksten ligger nå an til å flate ut, men det er ikke nok. Dyptgripende utslippsreduksjoner må til om vi ønsker å stoppe den globale oppvarmingen og nå FNs togradersmål. Samfunnet må skifte til fornybar energi eller atomenergi, en prosess som går fortere om vi reduserer fossile subsidier. Infrastrukturinvesteringer som ikke låser oss fast til utslippsintensiv teknologi er spesielt viktig nå som det foregår en sterk global urbanisering. 

Nødvendig med negative utslipp?
Negative utslipp bli nødvendig for å holde oppvarmingen under to grader, med mindre vi begynner en radikal omlegging nå. Togradersmålet kan altså være utenfor rekkevidde. Negative utslipp får vi ved å fjerne CO2 fra atmosfæren, for eksempel gjennom bioenergikraftverk som tar ut og lagrer karbonet, eller ved direkte fangst av karbon fra atmosfæren. Sterkere virkemidler har også vært foreslått, som klimamanipulering ved å øke refleksjonen av solstrålingen. Kunnskapen om dette er begrenset, og Klimapanelet peker på betydelige problemer og usikkerheter ved slike tiltak, både teknologisk, vitenskapelig, etisk og politisk. Tiltaket er svært dristig, men kan bli aktuelt å vurdere i en krisesituasjon.

Nå som alle tre delrapportene fra FNs klimapanel er tilgjengelige, er det opp til beslutningstagere å lese og vurdere hva de vil gjøre. Hvor store utslippskutt skal de enkelte landene gjøre selv? Hvordan bør vår internasjonale klimainnsats være? Hva betyr togradersmålet for Norge som olje- og gassnasjon? Klimapanelet trekker ikke konklusjoner om hva som bør gjøres. Det er opp til politikerne, også de norske.

Les hele kronikken, skrevet av Jan Fuglestvedt forskningsleder, CICERO, Edgar Hertwich professor, NTNU, Snorre Kverndokk seniorforsker, Frischsenteret og CREE, i Aftenposten