Ekstrem oppussing på jobben

Åpent kontorlandskap for noen tiår siden

I løpet av de siste 15 årene er norske arbeidsplasser blitt stadig mindre, mer åpne og sosiale.
Ordningene, som «clean desk», «free seating», «dynamikkfaktor i åpne landskap» – og variasjoner av disse – er blitt ensbetydende med en moderne, fremtidsrettet arbeidsplass.

Løsningene skal føre til mer kreativitet, kunnskapsdeling, samhandling og kommunikasjon. De skal hindre hierarkier i arbeidsmiljøet – og, ikke minst: Kutte kostbare kvadratmeter.

Mathias B. Dannevig, tidligere ansatt i If Skadeforsikring, mener det åpne, fleksible kontorlandskapet kan fungere godt.

– En forutsetning for at et åpent kontorlandskap skal fungere er ellers å innse at folk har forskjellige oppgaver med forskjellig behov. Men det krever en generøs tilgang på stillerom og møterom, noe som kan gjøre det like arealkrevende som andre løsninger.

Psykolog og førsteamanuensis Knut Inge Fostervold mener det største problemet ikke nødvendigvis er typen kontorløsning som velges, men at ledelsen starter «i feil ende»: Sluttproduktet er som oftest allerede bestemt når brukerprosessene settes i gang. Prosessen kan nok ha innflytelse på utformingen, men har sjelden mye å si for selve avgjørelsen av hvilken kontortype som velges, mener han.

– Man starter med den arkitektoniske løsningen og så prøver man å tilpasse de ansatte den løsningen, fremfor å spørre: Hva er det folk egentlig gjør her? Og hvilke løsninger understøtter det arbeidet? Ledelsen snakker ofte om samhandling, bedre kommunikasjon eller en ny dynamikk, men det er ikke slik at du bare kan slå ned noen vegger, be folk sitte hvor de vil og så hokus pokus starter folk å oppføre seg annerledes, sier han.

– Arkitektoniske grep kan understøtte handlinger, men da må du jo gå inn å trene de ansatte i å gjøre disse handlingene!

Konsekvensen av at det ofte er de ansatte som må tilpasse seg løsningene er tydelige, mener han:
– Det fører til mer uhelse, flere feilhandlinger og tapt produksjon.

Kilde: DN.no