Vil vi ha glassklokkebyer?

Marit Nybø, Olav Selvaag og Martin Mæland tar til orde for at vi må diskutere de sosiale spørsmålene i boligmarkedet like mye som de økonomiske. De advarer mot det de kaller glassklokker i boligmarkedet: Skjermede verdener der en bestemt type mennesker med en bestemt type økonomi får leve sine liv. Andre tvinges til å bo utenfor, selv om de daglig pendler inn i glassklokkene for å pleie syke, undervise barn, selge mat og servere kaffe. Det er slike glassklokker vi frykter er i ferd med å senke seg over norske byer, og det skjer tilsynelatende uten at politikere på nasjonalt eller lokalt plan er bekymret.

I de store norske byene kommer en stor tilflytting på toppen av den generelle befolkningsveksten. Det betyr for eksempel at Oslo i løpet av de neste 20 årene kan bli en by med nærmere 900000 innbyggere, mot dagens 600000. Uten en boligpolitikk som gjør det mulig å bygge og selge rimelige boliger, kan ikke sykepleieren, renholderen, servitøren, læreren og den butikkansatte bo og leve sine liv sentralt i de store norske byene, dersom de ønsker det.

Så til det kronikørene mener er sakens kjerne: sentralt pålagte krav og forskrifter, som i sum har gjort hver bolig minst 500000 kroner dyrere. Som eksempler nevnes kravene om energimerking, og at absolutt alle boenheter skal tilpasses handikappede når man bygger nye boliger. Løsningen, igjen ifølge de tre, er å endre noen av byggeforskriftene som gjør det vanskelig å bygge rimelig, når hensikten er å bygge boliger til folk i etableringsfasen. Flere tomter regulert til boligformål og langt bedre utnyttelse av disse, vil også bringe oss nærmere en utvikling vi ønsker oss: Rimeligere boliger for folk flest, også i de store byene.

I kronikken vises det til sosiologen Ruth Glass, som skapte begrepet gentrifisering da hun studerte forvandlingen av Londons arbeiderklassestrøk til moderne bydeler. I Oslo har det skjedd en gentrifisering flere steder, som dels er resultat av politiske beslutninger og byplanlegning. Dette gjelder ikke minst tidligere arbeiderklassestrøk som trehusforstedene Bergfjerdingen, Rodeløkka og Kampen, og den nye bebyggelsen på Aker Brygge, som har utviklet seg til byens dyreste strøk. Den sentrumsnære delen av Oslo øst har opplevd en delvis gentrifiseringsprosess.

Det gamle arbeiderklassestrøket Grünerløkka har for eksempel de siste årene opplevd økende boligpriser, som har ført til at den tradisjonelle befolkningen, arbeidere og (de siste tiårene) innvandrere, i noen grad har søkt til drabantbyene lenger øst, mens endel akademikere og andre bedre stilte har flyttet inn. På Grünerløkka har gentrifiseringsprosessen likevel ikke kommet så langt at Grünerløkka har oppnådd samme status som de tradisjonelt fine strøkene på Vestkanten. Mange vil derimot argumentere for at området de siste årene har opplevd en drastisk omveltning i kulturell status, fra å bli betraktet som lumske fattigstrøk, til nå å bli betraktet som trendy, hippe områder, og trekkplastre for personer fra kreative yrker.

Kilde: Debatt - Aftenposten.no