Arkitekturvandring i Bergen

På Kulturnett Hordaland sine nettsider er det nylig publisert bilder og omtaler av et utvalg bygninger fra forskjellige tidsperioder og fra ulike deler av Bergen. Bygningene kan finnes via Kart, inndelt i Tidsepoker og fordelt på Bydeler. Foreløpig inneholder nettstedet et førtitalls bygninger, men en kan kanskje håpe på mer.

Arktekturvandringen er utarbeidet av Mediesenteret Høgskolen i Bergen, på oppdrag fra Kulturnett Hordaland, i forbindelse med Kulturminneåret i 2009.

Et av byggene som presenteres er det nye Studentsenteret i Bergen:



Inkludert et bilde av hvordan det hele tok seg ut under rivingen av det gamle studentsenteret, en bygning som ikke fikk noe langt liv sammenlignet med de andre bygningene på Nygårdshøyden.



Offentlige bygninger

• Bergen brannstasjon
• Bygg for Biologiske Basalfag
• Fridalen skole
• Geofysisk institutt
• Grieghallen
• Realfagbygget
• Rådhuset
• Stenersens samling
• Studentsenteret
• Universitetsbiblioteket

Kirker

• Slettebakken kirke
• Storetveit kirke
• Sælen kirke
  

Forretningbygg

• Auto 23
• Forum kino
• Håkonsgaten 47a
• NKP-bygningen
• Varemagasinet Sundt & co
• Grieggården
• Telenorsenteret
  

Boliganlegg

• Kommunal boligbygging
• Hesthaugen/Sælegrend Borettslag
• Rothaugenkomplekset
• Svaneviksveien 1
  
• Gjenreisningsbebyggelsen på Nordnes
• "De gamles by"
  

Industribygg

• Hæggernes valsemølle
• Martens brødfabrikk / NRK

Villaer

• Villa Lau Eide
• Øvre Kalfarlien 42
• Jægers Minde hageby
  

Annet

• Fantoft studentby
• Handelstandens aldershjem
• Puddefjordsbroen
• Telefonkiosken RIKS
• Steinerskolens barnehage
• Fana roklubb
• Store Milde
  
• Japanhagen på Milde

How Buildings Learn

"How Buildings Learn" er ikke bare en spennende bok, skrevet av Stewart Brand, det er også en TV-serie som Brand har postet på Google video.

Boken er svært leseverdig, og burde vært pensum på et hvert arkitektstudium. TV-serien er på samme måte svært severdig.

Kos dere:













How Buildings Learn by Stewart Brand

Ambassaden i Stockholm er 60 år

Den norske ambassaden i Stockholm ligger i et ambassadestrøk i utkanten av sentrum, og består av kontor, ministerrådsbolig og stasjonssjefsbolig. I motsetning til andre ambassader i området, som er rammet inn av høye murer, er den norske ambassaden ikke dét. Målet var tvert imot at bygget skulle vise åpenhet for besøkende og forbipasserende.

I 1948, ble det utlyst en begrenset arkitektkonkurranse. Samme år gikk juryen enstemmig inn for arkitekt Knut Knutsens forslag. Juryen uttalte om utkastet:

«Forslagets hovedfortjeneste er den vakre planløsningen som både er praktisk og stemmer med bygningens representative egenart. Anlegget følger på en følsom måte terrengets stigning, det er et festlig samspill mellom hus og hage, og fordelingen av byggmassene er dyktig utført.»

Etter at juryen hadde offentliggjort sitt valg, ble det foretatt et kostnadsoverslag som viste at bygget kom til å bli for dyrt. Den norske stat hadde begrensede ressurser like etter 2. verdenskrig, og det fantes ingen vei utenom kostnadskutt. Arkitekt Knut Knutsen var opptatt av helheten, og følte at den ble ødelagt som følge av innsparingene. Da bygningen sto ferdig kommenterte Knutsen prosessen slik:

«Den oppførte bygning bygger på konkurranseforslaget, men er blitt mindre og ikke så fritt og ledig formet som dette var. Forsering, stadig stigende priser og vanskeligheter med materialer har tvunget byggekomiteen til å redusere og forenkle bygningen flere ganger under byggetiden».

Men selv om budsjettet var begrenset er bygget i ettertid blitt kalt Knutsens hovedverk, og det har høstet lovord både i inn- og utland. Bygningen inngår som et betydelig verk i nyere norsk arkitektur. De interiørmessige løsninger som er valgt, gjør at ambassaden ikke bare framstår som et oppbevaringssted for stilmøbler og kopier, men snarere som en åpen og demokratisk møteplass, med vekt på det praktiske og enkle.

De siste par årene har man søkt å gjenskape noe av den originale møbleringen for å understreke og underbygge dette budskapet, som arkitekten selv la stor vekt på. Utenriksdepartementet har også komplettert samlingen av kunstgjenstander med verker fra 1950-årene. På denne måten har man gjenskapt den helheten som var tilsiktet da ambassaden ble bygget.

Les mer om den norske ambassaden i Stockholm i Åpent Rom 4/2007.

De amerikanske motellene forsvinner

Foto: Brent and MariLynn

Da World Monuments Fund sendte ut sin liste over verdens mest truede bygningsmiljøer, mente organisasjonen at de klassiske, amerikanske motellene er truet. Samtidig plasserte amerikanske National Trust for Historic Preservation motellene langs Route 66 på sin liste over landets mest utrydningstruede steder.

Motellene var symbolene på skjulte drifter, desperat flukt, frihet, rastløshet og anonymitet. USAs klassiske moteller er i ferd med å forsvinne.

Allerede i 1940 erklærte J. Edgar Hoover krig mot motellene, i en artikkel kalte han dem «camps of crime» - en bopel for sykdom, utpresning, korrupsjon, voldtekt, slaveri, tyveri og drap. Et sted langs den lange landeveien hadde Hoover rett. De fleste motellene lå utenfor bygrensene, og dermed utenfor lovens umiddelbare rekkevidde.

For dem som ønsket seg en svipptur til Sodoma eller Gomorra, var den enkle anonymiteten motellenes fortrinn. De kunne kjøre helt frem til døren, det fantes ingen kleskode eller spørsmål om sosial rang, det skulle ikke betales tips, regningen ble gjort opp med det samme og det var bare å stikke av når man ville - uten å sjekke ut.

I motellindustriens barndom undersøkte en gruppe studenter hva som egentlig foregikk bak motellenes flanellsgardiner. Nesten alle som sjekket inn, kom fra nabolaget, registrerte seg under falskt navn og bragte med seg en elsker eller elskerinne.

Nå kunne minnene om alt dette forsvinne. Det var bare å legge ut på veien for å finne restene av pastellbrakkene med de glorete sengeteppene og kjenne lukten av tepperens, desinfeksjonsvæske og lav moral.

Les mer i D2.

Bergensskolen

- Noe forenklet kan man si at Bergensskolen, slik den fremsto på 1930-tallet, er historien om den regionale byggeskikkens kamp mot en internasjonal stilarkitektur, håndverkstradisjoners kamp mot industriell fremstilling og standardisering og den skapende arkitekts kamp mot ingeniørens og entreprenørens økende innflytelse, forklarer arkitekt Carolyn Ahmer til Bergens Tidende. Hun har tatt sin doktorgrad i arkitektur på Bergensskolen som nasjonalt fenomen.

Arkitektene som sammen dannet Bergensskolen var Frederik Konow Lund, Hans Wichmann Rohde, Johan Lindstrøm, Per Grieg, Kristian Bjerknes, Andres Nortvedt og Ludolf Eide Parr. Deres faglige faddere lokalt var Einar Oscar Schou, Egill Reimers og Ole Landmark. Etter hvert sluttet flere arkitekter opp om Bergensskolens arkitektsyn.

Bergensskolen ble en definert "skole" som representerte en egen retning i norsk arkitektur. Arkitektene ville noe annet enn å følge trenden til den internasjonale funksjonalismen. Med utgangspunkt i kunnskap om lokal byggeskikk og lokale håndverkstradisjoner bedrev de nyskaping innen arkitekturen.

- Bergensskolen videreførte ideene fra den engelske Arts- and Craftbevegelsen. Arkitektene i Bergen skapte en syntese mellom tradisjonell vestnorsk byggeskikk og arkitektur. Ved hjelp av oppmåling av eldre bygg og ulike restaureringsarbeider hadde de skaffet seg nødvendig kunnskap om eldre byggeskikk og om håndverkets betydning for kvaliteten, sier Carolyn Ahmer.

En bergensk gullalder - BT.no

Les mer om "Mellomkrigsarkitektur i Bergen"

Boligsuksess på Ammerud

Foto: OBOS

- Ammerud og Tveita ble selve bildet på 1960-årenes urbane Norge da høyblokkene kom, sier Bjørn Bjørnsen (70). Han står bak boka «Hele folket i hus», som forteller historien om hvordan hovedstaden vokste i rasende fart ved hjelp av Norges største boligbygger fra 1929 til 1970.

- Ammerud er bygd etter plan. Det ser man helt fra t-banestasjonen. De svære høyblokkene er samstemt med åsene rundt, og den lange, lave bananblokka følger landskapet.

Obos bygde 12-14-etasjes høybygg på Bjerke, Tveita, Bogerud, Manglerud, Haugerud og Oppsal, og fortsatte inn i 1970-årene på Ellingsrud og Trosterud. På Tveita var det opprinnelig foreslått hele 20 etasjer, men dette ble redusert til 12. Høyblokkene ble en motesak, men det ble slutt på dem etter byggingen av Trosterud.

Byggingen i Oslo skjøt fart etter 1952, og allerede i året etter plasserte Norge seg på europatoppen i husbygging. I 1958 hadde landet satt verdensrekord i boligbygging pr. tusen innbyggere.

- En ny leilighet var tidenes beste julepresang i tiårene etter 2. verdenskrig. Det er vanskelig å skjønne hvor stort det var. Det var flere mennesker som fikk tildelt leilighet her i Norge enn noe annet land i Europa, og behovet var enormt, sier Bjørn Bjørnsen.

Informasjonssjef i Obos, Åge Pettersen, mener mange vil få et nytt syn på Oslo når de har lest Bjørnsens bok.

- Alle som vil vite mer om utviklingen av Oslo og den rollen Obos har spilt i disse årene kan glede seg til mye spennende lesestoff, sier han.

En 40 meter høy boligsuksess

Saga kino pusses opp

Saga kino stenger i måned for å gjennomgå betydelig oppussing. Når kinoen åpner igjen etter august er det med en ny foajé, og med helt nye seter i sal 1. Interesserte kan forørvrig sikre seg inntil ti stoler ved å møte opp mellom klokken 16.00 og 19.00 førstkommende torsdag 2. august.

Saga kino ligger i Odd Fellowbygningen, en bygning som på mange måter et symbol på 30-tallets økonomiske arkitetursyn. Arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas egen omtale i Byggekunst i 1934 fokuserer da også på "den forretningsmessige og tekniske gjennemførelse" som mer interessant enn de estetiske løsningene. Når det er sagt bør det i tillegg sies at spesielt bygningens interiører opplagt har kvaliteter som også er interessante i andre sammenhenger.

Saga kino ble ombygd i 1981, og fikk med det 6 saler. Dette ble Norges første virkelige kinosenter bygget etter tegninger av det samme arkitektfirmaet som sto bak den opprinnelige kinoen (Blakstad & Munthe-Kaas).

Arbeidet med Odd Fellow-bygningen ble påbegynt i 1932. Kompliserte grunnforhold forsinket arbeidet i tillegg til en rekke forandringer som ble foretatt for å tilfredstille leieboernes krav. Innflyttningen i bygningens kontordel tok til høsten 1933, kinoen Saga åpnet i februar 1934, og revyscenen Scala i mars samme år.

Byggeprogrammet for Odd Fellow-bygnigen er et karakteristisk eksempel på mellomkrigstidens "flerfunksjonsbygg". Bygningen inneholder kontorer, foreninger, losjelokaer, revyteater, restaurant, butikker, kino og utstillingslokaler etc .

En spesiell vanskelighet ved prosjektet var tomtens skjeve form og de store nivåforskjellene mellom gateplanene. En følge av dette er at gulvene i underetasjen ligger på forskjellige kotehøyder.

Byggeoppgaven ble i sin tid karakterisert som en av de største og mest kompliserte som inntil da hadde vært gitt til et norsk arkitektkontor.

Arkitekturen i foajeen skal bringes tilbake slik den var i gamle dager. Dermed blir Saga en slags moderne retro-kino. Utenfor kommer en ny baldakin som ligner den kinoen hadde i 1934.