Materialer og energi – Tegl

Strinda i 1950. 

Strinda i 1951. 

Nylig kom boken Leire og keramikk, en bok det er lett å anbefale for alle som er interessert i leire som materiale. Boken er imidlertid rettet mot undervisning, spesielt undervisning i kunst og håndverk. Industriell bruk av leire får dermed lite plass, men har likevel satt i gang et lite tilbakeblikk til min egen barndom og ungdom.

Jeg tenkte selvsagt ikke over dette som barn, men i ettertid er det tydelig. Da mine foreldre byde hus i Trondheim, rundt 1970, var et gjennomgående trekk, hjemme hos oss og hos naboene, murte piper i rød teglstein. Steinene kunne kommet fra Strindens Teglverk eller Trondheim Aktieteglverk – jeg har et slags forhold til begge. Faktum var im idlertid at teglproduksjonen i Trøndelag allerede var på hell.

Et annet tydelig frempek, som jeg heller ikke så som barn, at de aller fleste av de nevnte husene ble tekket med betongtakstein. Disse steinene ligger til orientering ennå, etter mer enn 50 vintre. Betong var med andre ord i ferd med å utkonkurrere tegl på 1970-tallet.

Etter hvert var det energibruken som satte en endelig stopper for teglproduksjon i Norge. Som det siste norske teglverket ble Bratsberg teglverk lagt ned i 2014. Da var de trønderske teglverkene for lengst nedlagt.

Teglverket på Bakklandet i middelalder og nutid : Trondhjems Aktieteglverk 1890-1950 

Min første skikkelige jobb var i entepenørfirmaet Selmer Furuholmen. Det neste av den tiden jobbet jeg på et stort boligprosjekt, bygget på tomten til det nedlagte teglverket på Bakklandet.

På Bakklandet står kun bygningen som huset ringovnen igjen, som et fjernt minne om mange hundre års produksjon. Energikostnader og endringer i byggeskikken ble slutten for norsk tegl. Paradoksalt nok eksporterer vi gass som kan brukes til å fyre teglovner i Danmark og Tyskland.

Et kortvarig forsøk på å ta opp igjen tradisjonen var studentprosjektet Trøndetegl.

Tørking av tegl, ved Strindens teglverk:

Stabling for brenning i rundovn, ved Strindens teglverk: