Energikommisjonen la i februar i år fram sin rapport «Mer av alt – raskere». Her ble det understreket at det var behov for et taktskifte i utbyggingen av ny kraft i Norge. Samtidig pekes det på flere grunner til at utbyggingen av fornybar energi har stoppet opp og energieffektiviseringen ikke har blitt realisert. Hensynet til naturen har gjort storstilt utbygging av vannkraft uaktuelt. Folkelig motstand har ført til full stans i utbygging av vindkraft på land. Konsesjonsbehandling av både produksjon og nett tar lang tid, det er uavklarte rammebetingelser for solkraft, vindkraft på land og vindkraft til havs, og det er ulike barrierer for hver enkelt av oss til å spare energi.
Flertallet i energikommisjonen mente at kjernekraft ikke var en løsning for Norge nå, men at man løpende burde følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet.
Skepsisen til kjernekraft støttes av Rystad Energys rapporten Kjernekraft i Norge, for NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge. Rapporten har sett på konkurransedyktigheten og nytten av Små Modulære Reaktorer (SMR) i det norske kraftsystemet.
Rystads rapport viser til at kjernekraft er dyrt, at ny kjernekraftteknologi (små modulære reaktorer (SMR)) tar tid å utvikle og at den antagelig heller ikke vil bli billigere enn konvensjonell kjernekraft. Deres konklusjon er at først når SMR er testet og bevist, kan vi si om det egner seg for Norge.
Samtidig argumenterer flere aktører for at kjernekraft kan være en løsning for Norge på et tidligere tidspunkt, blant annet gjennom såkalte små modulære reaktorer (SMR). Utbyggingstid avhenger åpenbart av hvilke aktører en velger å inngå samarbeid med. Rystads rapport viser til en gjennomsnittlig byggetid på 7,5 år – dersom en forholder seg til f eks japanske og sør-koreanske leverandører:
I boken Bærekraft og digitalisering finner vi Kapittel 19: Kjernekraft i Norge? skrevet av Jonas Kristiansen Nøland og Martin Hjelmeland. De tar utgangspunkt i at debatten om kjernekraft har blusset opp, og spør om kjernekraft kan være en del av Norges energifremtid? Tar kjernekraft hensyn til neste generasjon? Eller bør vi heller klare oss uten?
Her kan vi blant annet lese:
Med neste generasjons kjernekraftverk på trappene, som i likhet med generasjon 3+ er passivt sikre, kan kjernekraften befeste sin posisjon som en sikker og utslippsfri energikilde. Ifølge EUs vitenskapspanel er moderne kjernekraft den tryggeste tilgjengelige energikilden. Den har den laveste ressurs- og arealbruken og de laveste CO2-utslippene. Når det gjelder utfordringen med radioaktivt avfall, konkluderer vitenskapspanelet med at det er mulig å håndtere det på en trygg måte. Kjernekraft er like bærekraftig som alternativene, noe som er grunnlaget for dens kvalifikasjon i EUs grønne taksonomi. Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) har kjernekraft den laveste negative påvirkningen på økosystemer (klima, natur og miljø), ressursbruk (mineraler og metaller) og menneskers helse (inklusiv kreft).
Dette følges av følgende oversikt.
Det er verd å merke seg at etter at det japanske atomkraftverket Fukushima er det ikke rapportert noen døde. Opprydningsarbeidet er imidlertid ekstremt krevende og dyrt, men dette dreier seg altså om et stort kraftverket ble bygget i 1966, og som først ga tapt etter et jordskjelv, og påfølgende tsunami, som flyttet Japans største øy 2,4 meter.
Nøland og Hjelmeland avslutter sin tekst slik:Mye av dagens motstand mot kjernekraft har sin bakgrunn i frykt for kjernekraftulykker og faren for radioaktiv stråling. Dette er ikke noe som skal bagatelliseres. Men som for alle energiløsninger må vi vurdere risiko, fordeler og alternativer for å ta gode beslutninger. Kjernekraft er på ingen måte en perfekt løsning, men fordelene kan overgå ulemper og risiko, og også negative konsekvenser med alternativene.
Vi har over 70 års erfaring med kjernekraftteknologien, og en rekke rapporter påpeker at den ikke er mer skadelig enn alternativene. Studier har vist at de som er mest skeptiske til kjernekraft, ofte er de som har minst kunnskap om temaet.
Vi håper derfor at denne teksten kan bidra til å øke forståelsen for og kunnskapen om kjernekraft, samt skissere en mulig norsk energifremtid som inkluderer kjernekraft.
Etterspillet, der NTNUs rektor kritiserer egne forskere og snakker med Norsk industri på bakrommet, er i seg selv dypt bekymringsfullt, men en annen sak.
Til saken: Forut for de to "Kjernekraft i Norge"-rapportene kom Kjernekraft som klimaløsning tidligere i år, utgitt av Norsk klimastiftelse.
I sistnevnte rapport kan vi lese at "rundt 3000 kullkraftverk med kapasiteter typisk rundt 200–400 MW hver skal avvikles innen 2040. Alle i land som allerede har kjernekraft". Om ikke Norge tar inn over oss atomkraft får vi i det minste håpe at andre gjør det.
Innlegg
Legg inn en kommentar