Skjær i sjøen for campussamling i Trondheim

Kunstfag og ingeniørfag møtes neppe i kantina med en liten kilometer imellom.

NTNU har campuser både i Ålesund og Gjøvik, samt en rekke steder i Trondheim. Likevel mener noen det er en god ide å trykke mest mulig sammen på Gløshaugen i Trondheim. Bygningsmassen som i hovedsak skal fraflyttes ligger på Dragvoll. 

Ved en eventuell flytting er det ytterst tvilsomt om det blir noen gjenbruk av bygningsmassen på Dragvoll. Det lukter riving, samtidig som det vil koste rundt 15 milliarder å bygge ved Gløshaugen. Miljøregnskapet må se rimelig ille ut. Begrunnelsen er da også ganske luftig: "Campussamlingen skal legge til rette for NTNUs mulighet til å drive fremtidsrettet forskning, utdanning- og innovasjonsvirksomhet med gode faglige og sosiale kvaliteter."

Hans Skotte, prof. emeritus, NTNU og Gunnar Houen, tidligere byantikvar i Trondheim tar i et debattinnlegg til orde for at dette ikke bør bli noe av: "De voldsomme bygningsvolumene vil i tillegg fullstendig ødelegge fjernvirkningen av NTHs hovedbygning sett fra Elgeseter bro og Midtbyen".

Universitetsområdet på Dragvoll. Her ligger en rekke bygg, de fleste bundet sammen av indre gater overbygd med glasstak. Bygget ble tegnet av den danske arkitekten Henning Larsen, og ble åpnet i 1978. Foto: Thomas Skogestad

Skotte og Houen skriver: 

Campusutviklingsprosjektet ved NTNU har utarbeidet planforutsetningene for KAMD [kunst, arkitektur, musikk og design], et anlegg for universitetets «kreative disipliner» som de selv må se, eller burde se, overgår alle rimelige grenser for hva tomteområdet bak Samfundet kan tåle. Nå skal det opp for bygningsrådet.

Adressavisen hadde et stort oppslag der arkitektstudenter, lærere, eksterne arkitekter og andre fagfolk satte søkelyset på planene. Studentenes konklusjoner var klare: Det de betegner som «brutale mastodonter» viser med all tydelighet at byggeprogrammet er for stort, selv med innovative rokeringer.

I innlegget pekes det på at enhver byggesak har tre prosjektdimensjoner:

1. et samfunnsmål (for KAMD er det den langsiktige effekten av å utdanne de sterkeste fagfolkene innenfor de «kreative disipliner» som igjen vil kunne bidra positivt til samfunnsutviklingen)
2. et effektmål (for KAMD innebærer det å gi gode arbeidsvilkår for de som gjennom årene skal ha sitt virke i bygningen og derved understøtte samfunnsmålet, og
3. et resultatmål (selve byggeprosjektet, dets omfang, kostnad og tid, dvs. Statsbyggs ansvarsområde).

Skotte og Houen mener det dramatiske ved KAMD-utbyggingen er at målet for hele campusprosjektet er blitt et resultatmål. Er det for mye forlangt at Campusutviklingsprosjektet og Statsbygg også anerkjenner samfunns- og effektmålene?

Her er det langt på vei lett å si seg enig med ansvarlig minister, Ola Borten Moe: 

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Mitt bidrag nå er å stoppe kostnadsgaloppen vi har sett spesielt i de større og mer komplekse byggeprosjektene i min sektor, samt vurdere de grunnleggende behovene tøffere. Alle kan ikke få alt samtidig, spesielt ikke i en virkelighet der det er mangel på alle innsatsfaktorer. Da er det den sterkeste som vinner frem - i Norge er det staten - men til en skyhøy pris på alle vis. 

Skotte og Houen  får avslutte: "Det er rett og slett uetisk å svi av milliarder av fellesskapets midler om ikke den nye universitets-utbyggingen blir tilsvarende mye bedre enn det vi har i dag."