Sysselsettingsvirkningene av ny teknologi

Perspektivmeldingen har noen avsnitt om robotisering, dog uten å ta skikkelig tak i hva et mer robotisert arbeidsliv faktisk vil kreve i forhold til arbeidsplasser og skattlegging.

Fremover må vi regne med at befolkningsutviklingen vil fortsette å trekke den underliggende veksten i økonomien og i skattene ned. I løpet av 2020-tallet anslås den årlige veksten i både sysselsetting og arbeidsstyrke å gå ned fra rundt 1 til ½ pst. Det er da lagt til grunn at pensjonsreformen og antatt flere friske leveår isolert sett har positiv innvirkning på yrkesdeltakelsen. Med en videreføring av dagens skatte- og avgiftspolitikk anslås den årlige underliggende veksten i statens skatteinntekter å gradvis avta fra rundt 13 mrd. kroner i 2019 til rundt 10 mrd. kroner i gjennomsnitt i perioden frem til 2030.

I dette bildet finner jeg foreløpig kun Miljøpartiet De grønne som aktivt har tatt til orde for å skattlegge roboter. Tor W. Andreassen, innovasjonsprofessor ved NHH, har tidligere tatt til orde for at det er klare utfordringer knyttet til arbeidsledigheten roboter skaper.

– Det nye og interessante, som jeg tror Bill Gates og Rasmus Hansson glemmer, er at vi i økende grad vil merke at roboter overtar i nedstrømssiden av bedriftene. Tidligere har det vært oppstrømssiden – arbeiderne på samlebåndet – som har vært truet. Nå ser vi tendenser til at algoritmer og kunstig intelligens fører til at bedriftenes kontakt med kundene endres. Resultatet er en nedbemanning av kundebehandlere, ordremottakere, og salgspersoner i de administrative delene av virksomheten, samt en kunnskapsmessig oppskalering av dem som blir igjen i bedriftene, sa Andreassen til k7bulletin tilbake i 2017.

Mekanisering og ulike teknologiske fremskritt har historisk gitt effektivisering av ulike arbeidsoppgaver og produksjonsmetoder, og dermed frigjort arbeidskraft til andre oppgaver, gjennom flere hundre år. Det har endret arbeidslivet betydelig. For eksempel arbeidet 38 pst. av de sysselsatte i jordbruket på begynnelsen av 1900-tallet, mens denne næringen i dag sysselsetter under 2 pst. Næringen produserer likevel mer mat enn den gang som følge av en sterk produktivitetsøkning. Ser vi bakover i historien, er det tydelig at mekanisering og teknologiske endringer har gitt økt spesialisering, men ikke samlet sett færre jobber. 

Økonomisk teori gir imidlertid  ikke et klart svar på hva nettoeffekten av fremtidig teknologisk utvikling på sysselsetting vil bli. Ifølge Acemoglu og Restrepo (Automation and New Tasks: How Technology Displaces and Reinstates Labor) finnes det to former for teknologisk utvikling med ulik effekt på arbeidsmarkedet. Den første formen for teknologi setter mennesker i stand til å utføre ulike oppgaver raskere og/eller bedre. Eksempler på dette er ulike typer programvare og verktøy (enabling technology). Den andre formen teknologi erstatter mennesker i utførelsen av oppgaver (replacing technology), for eksempel industriroboter. 

Den første typen teknologi øker produktiviteten til arbeidstakerne som bruker teknologien. Den økte produktiviteten bedrer inntektsmulighetene og gir rom for kostnads- og prisreduksjoner. Dermed stiger etterspørselen rettet mot både den bransjen som har innført teknologien, og mot andre bransjer. Denne typen teknologi har utelukkende positive effekter på sysselsettingen. 

Teknologi som erstatter menneskelig arbeidskraft, virker i første runde negativt inn på sysselsettingen. På den annen side øker også denne teknologien produktiviteten, noe som kan bidra til økt samlet etterspørsel og økt sysselsetting. I tillegg vil ny teknologi generelt endre produksjonsprosesser og -metoder og gi opphav til nye produkter og tjenester, slik at det skapes nye jobber. 

Totaleffekten på sysselsettingen avhenger dermed av hvilken effekt som er sterkest – erstatningseffekten eller virkningene via produktivitetsforbedring, etterspørselsvekst og fremveksten av nye jobber. Acemoglu og Restrepo finner at erstatningseffekten av ny teknologi har tiltatt i betydning i USA i løpet av de siste tre tiårene, og dermed gått sammen med svak vekst i sysselsettingen. OECD finner derimot at digitalisering og automatisering så langt har gått sammen med høyere sysselsetting i OECD-landene, heller enn lavere (OECD Employment Outlook). 

Forskere har gitt svært ulike anslag på sysselsettingsvirkningene av digitalisering og automatisering. For eksempel anslo Frey og Osborne i 2013 (med senere oppdatering i 2017) i en mye sitert studie at nesten halvparten av jobbene i det amerikanske arbeidsmarkedet kunne erstattes av digitalisering eller automatisering i løpet av 10 til 20 år (The future of employment: How susceptible are jobs to computerisation?). Med samme metode ble det anslått at om lag en tredjedel av jobbene i Norge kunne erstattes (Computerization threatens one-third of Finnish and Norwegianemployment). Disse studiene har blitt kritisert for å overdrive antallet jobber som kan erstattes, ved at de tar utgangspunkt i at hele yrkesgrupper vil forsvinne som følge av automatisering. Arntz m.fl. argumenter for at en slik tilnærming overser at selv yrker med høy risiko for automatisering inneholder oppgaver som vanskelig kan automatiseres (Revisiting the risk of automation). Nedelkoska og Quintini anslår for eksempel at fremover har kun om lag 14 pst. av eksisterende jobber i OECD-land høy risiko for å forsvinne som følge av ny teknologi, og at om lag en tredjedel av eksisterende jobber vil endres med nye arbeidsoppgaver og arbeidsformer (Automation, skills use and training). Ifølge Nedelkoska og Quintini er andelen av jobber som kan forsvinne som følge av automatisering lavest i Norge ved at kun 6 pst. av jobbene har høy risiko for å bli erstattet av teknologi. Anslagene for hvor stor andel av jobbene som kan forsvinne sier likevel ingenting om hvor mange jobber som vil bli skapt fremover. De kan derfor ikke brukes til å anslå den samlede sysselsettingseffekten av ny teknologi.