Klimagassutslipp som reduseres eller unngås helt ved rehabilitering og gjenbruk av eksisterende bygninger, er hovedsakelig knyttet til produksjon av byggematerialer og -elementer, transport, bygging, utskiftning av materialer og elementer samt avhending, såkalte bundne utslipp. Utslippene fra energibruk i driftsfasen er ofte lavere for nyere bygninger, mens de bundne utslippene relativt sett er større når man bygger nytt sammenliknet med oppgradering.
Fra de norske casestudiene ser vi at klimagassutslipp knyttet til materialbruk i oppgraderte eksisterende bygninger kun utgjør rundt en tredjedel av tilsvarende utslipp ved nybygging.
Vil ta tiår før nye bygg lønner seg miljømessig
De høye utslippene knyttet til oppføringen av en ny bygning i dag vil bidra til å øke utslippene, og gapet mellom de faktiske utslippene og klimaambisjonene fram mot 2030 og 2050 vil øke. For nye bygninger vil det nemlig ta tiår før fordelen av lavere årlige utslipp knyttet til energibruk i drift utligner belastningene fra de høye utslippene knyttet til oppføringen.
Forskning viser at rehabilitering er bedre i et 30-årsperspektiv mot 2050, siden det kan ta fra 10 til 80 år før et nybygg utlikner klimagassutslippet fra byggeprosessen. Dermed kan man konkludere med at rehabilitering av eksisterende bygninger vil være miljømessig fordelaktig på kort og mellomlang sikt.
Rehabilitering bør prioriteres framfor rivning og oppføring av nye bygninger
Siden det meste av verdens bygningsmasse i 2050 eksisterer allerede, vil rehabilitering og gjenbruk av eksisterende bygg være et avgjørende bidrag til en bærekraftig framtid. Samtidig vet vi at den eksisterende bygningsmassen har i varierende grad potensial for energieffektivisering, i tråd med alder, materialbruk, konstruksjoner, verneverdi, vernenivå mm. Krav til energibruk og energieffektiviseringstiltak bør tilpasses den spesifikke bygningen og situasjonen.
Funn i studien viser at størrelsen i klimagassreduksjoner fra rehabilitering og gjenbruk av den eksisterende bygningsmassen varierer mye fra case til case, og avhenger av rehabiliteringstiltak som vurderes og en rekke metodiske valg. Kombinasjonen av miljøvennlige materialvalg, gjennomføring av energieffektiviseringstiltak og bruk av fornybar energi er de viktigste utslippsreduserende tiltakene som bør vurderes under rehabilitering av eksisterende bygninger, ifølge rapporten.
Rapporten viser viktigheten at man ved energieffektivisering av eksisterende bygg gjør de riktige tiltakene. Tiltakene må ikke være så omfattende at de bundne utslippene ved bygningstiltakene øker mer enn innsparingen på løpende utslipp (eksempelvis utslipp tilknyttet oppvarming).
Økt kunnskap om de gode oppgraderingstiltakene trengs
I dag er oppgraderingstakten lav, med rundt 1-1,4 prosent i Norge. EU-kommisjonen påpeker at 75 prosent av dagens bygningsmasse i EU er ineffektiv, og at oppgradering av bygninger kan gi energibesparelser tilsvarende 5-6 prosent og senke klimagassutslippene i EU med samme prosentandel. Å nå 1,5-gradersmålet krever økte ambisjoner og raskere implementering av flere tiltak de neste tiårene.
Dette viser hvor viktig det er å undersøke hvordan den eksisterende bygningsmassen kan bidra til å nå de klimapolitiske målene om utslippsreduksjon.
Den gjennomgåtte litteraturen peker på flere utfordringer ved inngrep for å oppnå energieffektivisering i verneverdige bygninger. Det er tydeliggjort at balansegangen mellom ulike behov, spesielt mellom ivaretakelse av verneverdier og tekniske inngrep er utfordrende, og at verneverdige bygninger er spesielt sårbare for moderne tekniske løsninger.
Fullverdige livssyklusanalyser er viktige som beslutningsstøtteverktøy
Livssyklusanalyser ser på klimagassutslipp over hele bygningens livsløp – fra det første spadestikket, til bygningen eventuelt rives og avhendes. Slik analyser vil dermed gi et mer helhetlig bilde av hvordan riving og nybygging påvirker både miljøet og samfunnet sammenlignet med rehabilitering og gjenbruk. Et fullstendig klimaregnskap over bygningens levetid vil gjøre det lettere å avgjøre hvilke bygninger som kan og bør oppgraderes, hva som bør gjøres og hvordan det påvirker bygningens totale utslipp.
Selv om livssyklusanalyser og klimaregnskap for bygninger ikke er noe nytt, er det ikke gjort veldig mange slike studier, verken i Norge eller i verden for øvrig. I tillegg er det vanskelig å sammenligne studier som er gjort, og under varierende forhold. Det finnes internasjonale standarder, men det mangler harmoniserte metodevalg og bakgrunnsdata og metodevalg for livssyklusanalyser, og dette påvirker hvilke faktorer som tas med i beregningen. Skal for eksempel utslipp i forbindelse med riving av en bygning inn i klimaregnskapet til den nye bygningen som skal oppføres på tomten? Eller hører utslippene til den gamle bygningen som blir revet? Hvilken betydning har det for regnskapet om bygningen er varmet opp med kullkraft eller ren fornybar energi? Skal beregningen baseres på en nasjonal energimiks, en felles europeisk eller en internasjonal standard? Hva betyr det lokale klimaet for beregningene? Hvordan beregnes utslipp fra materialbruk?
Til tross for disse variasjonene fant forskerne fra SINTEF et utvalg internasjonale studier som er tilstrekkelig konsistente til at de kan si noe om hvor forskningsfronten står i dag. For å få mer kunnskap om bærekraften til eksisterende bygninger, bør livssyklusanalyser gjennomføres mye oftere, mener SINTEF. De kan si noe om hvor omfattende rehabiliteringstiltakene bør være for å oppnå den riktige balansen mellom hensynet til kultur og historie og hensynet til energibruk og klimagassutslipp. Fullverdige livssyklusanalyser er viktige som beslutningsstøtteverktøy for å finne de gode oppgraderingstiltakene.
Innlegg
Legg inn en kommentar