 |
| Faksimile, fra dommen. |
Det merkelige her er at saksøkte har hevdet at tegningene ikke har verkshøyde, altså at de ikke er vernet av åndsverkloven. Dette kan være viktig å kikke litt grundigere på, fordi det kan synes som om at det hersker en del misforståelser på dette området. Dommen (les den i sin helhet nedenfor) klargjør dette godt.
Åndsverksloven § 2, 2 ledd bokstav i, fastsetter at bygningskunst kan være åndsverk, og at både tegninger og selve byggverket er omfattet. Vern som åndsverk forutsetter at tegningene eller byggverket er uttrykk for original og skapende åndsinnsats også kalt et krav til verkshøyde. Den eller de som skaper et slikt åndsverk er opphaveren til verket, og har opphavsretten til det.
I retten uttalte en arkitekt, innkalt som sakkyndig, at han mener at det for opphavsrettslig vern må kreves en estetisk kvalitet. Arkitektur som har verkshøyde er, etter vedkommendes mening, arkitektur som gir kunstnerisk kvalitet noe enestående og nyskapende og slikt som man leser om i tidsskrifter. Han eksemplifiserte med å vise til Operaen i Oslo, samt et byggverk av den prisvinnende arkitekten Sverre Fehn, men påpekte likevel at terskelen for verkshøyde ikke nødvendigvis lå ved slike bygg. Etter rettens syn legger dette listen vesentlig for høyt for hva slags arkitektur og hvilke bygningstegninger som kan ha verkshøyde etter åndsverkloven, slik dette kravet har vært forstått i rettspraksis. Det sentrale poenget her er at også middelmådig og «dårlig» arkitektur kan ha verkshøyde forutsatt at det er ytet en individuell og skapende innsats. Her er kravet ikke annerledes for arkitektur enn for andre uttrykksformer.
Det generelle prinsippet i opphavsretten er at man ikke beskytter idéer, kun verkets konkrete utforming. Prinsippet har kommet til
uttrykk i internasjonale konvensjoner som WCT68 art. 2 og TRIPs69 artikkel 9 (2): “Copyright protection shall extend to expressions and not to ideas, procedures, methods of operation or mathematical concepts as such.”
I norsk rett har prinsippet blant annet kommet til utrykk i den nevnte sybord-dommen. I høyesterett uttalte førstvoterende at
”selve idéen om en kombinasjon av sofabord og sybord [kan] ikke isolert sett ... få rettsvern
etter åndsverkloven ...”(Rt 1962 964 s. 966). Høyesterett slo altså fast at ideer ikke
kan få opphavsrettsvern, det er kun dersom ideen har resultert i et konkret verk at man kan
oppnå vern etter åndsverkloven.
Dommen som nå foreligger fra Oslo tingrett peker videre på at det ikke stilles noe krav om nyhet, men det må være skapt noe som har en viss grad av individualitet og kreativitet, jf HR-2017-2165 (Il Tempo Gigante). Ved bedømmelsen av originaliteten skal det tas hensyn både til enkeltelementer i verket og til verket i sin helhet, jf Rt 2007-1329 (Huldra i Kjosfossen). Også sammenstilling av kjente enkeltelementer kan oppfylle kravet til verkshøyde, jf Rt. 2013 s. 822 (Ambassadør). Norsk rett er i tråd med praksis i EU-retten på dette området, jf f eks C-5/08 (Infopaq I).
I kravet om at det må foreligge en individuell og skapende innsats ligger det en viss terskel for hva som kan betraktes som åndsverk. Den nåværende dommen fra Oslo tingrett angir: «Det følger av verkshøydekravet slik det har vært forstått i norsk rett, og også tilpasset EU- rettens krav, at det må trekkes en nedre grense for hva som kan anses som et verk. Det er liten tvil om at grensen har vært på vei nedover gjennom årene, både i Norge og internasjonalt.» Ole-Andreas Rognstad og Birger Stuevold Lassen, Opphavsrett, 2. utg. 2019 s 96.
Når det gjelder arkitektur er det som nevnt på det rene at også dette kan være opphavsrettslig vernet. Det er samtidig klart at ikke ethvert hus eller ethvert sett med hustegninger er vernet som åndsverk. Ambassadørdommen avklarte at det ikke stilles strengere krav til verkshøyde for bygningskunst enn det som gjelder for andre uttrykksformer. Det kan heller ikke generelt konstateres, slik saksøkte TPS har anført, at det skal mer til for at en teknisk tegner skaper et åndsverk enn at en arkitekt gjør det.
Når det gjelder arkitektur er det som nevnt på det rene at også dette kan være opphavsrettslig vernet. Det er samtidig klart at ikke ethvert hus eller ethvert sett med hustegninger er vernet som åndsverk. Ambassadørdommen avklarte at det ikke stilles strengere krav til verkshøyde for bygningskunst enn det som gjelder for andre uttrykksformer. Det kan heller ikke generelt konstateres, slik saksøkte TPS har anført, at det skal mer til for at en teknisk tegner skaper et åndsverk enn at en arkitekt gjør det.
Det er verd å mekre seg at lovens vilkår om individuell og skapende innsats er det samme, uansett utdannelse eller bakgrunn.
Verd å kommentere i denne sammenhengen er hvor problematisk det er at allmennheten ikke har enkel tilgang til eldre rettsavgjørelser. Dette i motsetning til f eks avgjørelser knyttet til Klagenemnda for industrielle rettigheter. Tydelig og uttalt støtte til initiativet Rettspraksis.no er absolutt på sin plass. Dette private initiativet tilgjengeliggjør dommer – det viktig demokratisk prosjekt, gitt at det gir oss innsyn i hvordan den dømmende makt har konkludert.
Les dommen i sin helhet:
Innlegg
Jeg skriver master om brukskunst og arkitektur, i mitt søk etter artkler kom jeg over denne. Denne artikkelen gir en dårlig fremstilling av saken, og om opphavsrettsspørsmålet for tegningene.
SvarSlettDet fremstår basert på denne artikkelen, at basert på vurderingstemaene som har vært tatt opp i Høyesterett, tilsier at det var på det rene Hanshus sitt hus krenket Ambassadørs originale uttrykk. Imidlertid er sannheten at Høyesterett har vært nokså mangelfulle i vurderingene sine i flere saker, og det er gode grunner for å argumentere for at Ambassadør ikke skulle vært vernet, og videre at Hanshus ikke være en krenkelse.
Jeg syns artikkelen ikke var nyansert nok.
Oppgaven min handler for øvrig på noen punkter om akkurat dette. Er kunstfagliges forståelse/definisjon av originalitet, og den faktiske rettslige standarden så avikende at vi bør revurdere bruk, eventuelt klarlegge de fagkyndiges rolle i slike saker.