Møbler og materialer

To kommoder det visuelt sett ikke er lett å skille fra hverandre. Begge fra IKEA, "Koppang" (til venstre) ble lansert i år, mens "Hemnes" (til høyre) har eksistert så lenge at denne serien nærmest er blitt en beskjeden klassiker. For Hemnes sitt vedkommende har IKEA etter min mening sine ord i behold når de betegner denne som en "skjønnhet fra massivt tre hentet fra bærekraftige kilder. En tradisjonell stil kombinert med moderne funksjon".

Hemnes er et moderne industriprodukt i ordets beste forstand. Her er det nok lite håndverk inne i bildet, med automatisert maskinering på fabrikk og montering av kunde. Likevel gjør skrog og skuffer i stavlimt tre dette til et sympatisk og svært robust produkt, som ikke minst er relativt lett å modifisere. Plater kan kuttes i to og nye skruer kan settes inn hvor som helst. Kun skuffebunner og bakplate er i trefiber.

Det blir annerledes med Koppang, som til tross for et svært likt ytre er bygget på en annen måte. Nå har jeg riktignok ikke saget i Koppang, men her er skrog og skuffefronter laget i sponplate, dekket med papirfolie. IKEA illustrerer selv forskjellen på ulike plater, og de gjør et poeng av at disse forskjellene er vanskelige å se. Det er først når møbelet skal inngå i et langt liv, flyttes på og tilpasses, du vil oppdage forskjellene.

Sponplater (se de to nederste platene, til høyre på bildet) lar seg fremdeles bore og skru i. Du kan også sage i disse platene, men det blir mye vanskeligere å få til gode snittflater. En papirfolie blir dessuten ødelagt ved slitasje, men det stavlimte treet får patina – fine spor av levd liv.

Fordelen med sponplater er at dette utnytter treverk som ellers kunne gått til spille, og ulike former for trefiberplater har absolutt noe for seg. Det kommer imidlertid an på bruksområdet. For møbler som forhåpentligvis skal ha et langt liv er det ikke like brukbart som stavlimt heltre.

Så har vi selvsagt de platene som er bygget opp som med en indre celle- eller lamellstruktur. Eksempler på dette ser du til venstre på bildet ovenfor. Fordelen med disse er at de bruker svært lite materiale og konstruksjonene blir svært lette. Ved industriell produksjon kan dette gi svært lave priser. 

Med IKEAs egne ord: "The great thing about this construction is that the quality requirements we meet for engineered wood are just as good as the quality requirements met by solid wood."

Serien Lack er et eksempel på den mest ekstreme materialbruken, der en tynn trefiberplate er understøttet av en bikubestruktur i papir. Fra ett perspektiv er dette konstruksjonsmessig og materialteknisk ypperlig, men samtidig et produkt som det er nesten umulig å tilpasse til en annen bruk. Sager du i dette ender du med å ødelegge strukturen på en måte som er svært vanskelig å jobbe videre med – i sterk motsetning til den fleksibiliteten som heltreet gir.

Litt analogt til bil: dersom du tenker miljø bør du beholde din gamle bil, men kjøre mindre. Når det gjelder møbler bør du også beholde det du har, men gjerne tilpasse til ny bruk. Det fordrer materialer som lar seg endre.