Mindre båter og fiske på og med flere hender – det høres bra ut. Foto: Einar Stamnes |
Bakgrunnen er Riksrevisjonens rapport der de har sett på hvordan kvotesystemet i kyst- og havfisket fungerer.
Kortversjonen er:
Kortversjonen er:
- Endringene i kvotesystemet i perioden 2004–2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten.
- Etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret ved at:
- Eierskapet til fartøy med kvoter er konsentrert på færre hender.
- Fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte fiskere.
- Flåtestrukturen er mindre variert, og fartøyene er færre og større.
- Utenlandsk eierskap i fiskeflåten er økende, men fortsatt lavt.
- Koblingen mellom fartøy og kvote er svekket.
- Økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye fiskere.
- Endringer i den minste kystflåten har negative konsekvenser for kystsamfunn.
- Flere fiskeriavhengige kommuner har fått redusert fiskeriaktivitet.
- Flere av endringene i kvotesystemet er ikke tilstrekkelig konsekvensutredet av departementet.
Det får meg til å tenke på den komplekse sammenhengen og skillet mellom å skape og å høste verdier. Økonomer forstår gjerne verdiskaping som det som skaper lønnsomhet i en virksomhet. Forstått blir den relative verdiskapingen høyere dersom en kan selge noe, som fisk, ved en relativt liten investering. Få båter som fisker mye gir mening i et slikt bilde.
Men samfunnet er selvsagt mer enn bedriftsøkonomi. I et samfunn gir det vanligvis mer mening å fordele verdiene på flere i utgangspunktet. I Norge handler mye om å utnytte naturgitte ressurser: olje, fisk (i havet og den som kan ales opp ved å utnytte kystnære strøk), vannkraft, vind osv. Dette er næringer som høster av ressurser som alle har sin del i. likevel er verdihøsting et ord vi sjelden hører.
Riksrevisjonens rapport fortjener oppmerksomhet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar