En sentral konklusjon i rapporten er at ulike datakilder indikerer at det har blitt mer
vanlig å flytte i aldersintervallet 60 til 75 år de siste tjue årene. Surveydata fra 2019 viser videre at denne gruppen i stor grad flytter
fra enebolig til blokkleiligheter. Ikke overraskene finner en at de fleste som flyttet inn i nåværende bolig etter at de
fylte 60 år bor i mer tilgjengelige og alderstilpassede boliger enn personer
som flyttet inn da de var i 50-årene eller tidligere.
Kort fortalt konkluderer rapporten med
at framtidens eldre foretar strategiske (bevisste) boligtilpasninger gjennom flytting
– og at slik flytteaktivitet i denne aldersgruppen ser ut til å ha økt i løpet
av de siste tjue årene.
En annen hovedkonklusjon i rapporten er at ganske mange eldre gjennomfører
vedlikehold av egen bolig. Relativt få respondenter oppgir
imidlertid at de har gjennomført strategiske tilpasninger av boligen for å øke
tilgjengeligheten i forbindelse med vedlikeholdsarbeid. I tillegg er det slik at eldre
som besvarte surveyen primært tilpasser boligen når behovet melder seg – altså
enten fordi et husholdningsmedlem opplever alderssvekkelser i dag eller forventer
å oppleve det i relativt nær framtid.
I rapporten kommer det frem at drivere og barrierer for utbedring- og flytteaktivitet blant
eldre finnes både på individuelt og samfunnsmessig (institusjonelt) nivå. Personlig
økonomi, helsetilstand og emosjonell stedstilknytning er gode eksempler på
individuelle faktorer som kan fungere både som drivere og barrierer for boligtilpasning i eldre år. For eksempel indikerer internettsurveyen at mange mellom
60 og 75 år opplever få alvorlige selvopplevde begrensninger på boligmarkedet
knyttet til økonomi. Like fullt er det et betydelig mindretall som rapporterer at de
ikke har råd eller ikke ønsker å prioritere flytting av økonomiske årsaker.
Langt
flere av respondentene – ca. halvparten – rapporterer at markedsprisene på
boliger er for høy i akkurat deres kommune. Dermed er personlig økonomi en barriere for flytting for en god del, og en faktor som i det minste bidrar til å påvirke
eldre personers muligheter til å bytte til en mer egnet bolig i området der de bor.
Blant barrierer og drivere på samfunnsnivå viser surveyresultatene at egenskaper
ved lokale boligmarkeder har stor betydning. Det er i sentrum av storbyene – der
tilbudet av tilgjengelige boliger er størst – at personer mellom 60 og 75 år flytter
mest. Samtidig er det i spredtbygde strøk – hvor tilbudet av tilgjengelige boliger er
minst – flyttingen i denne aldersgruppen relativt sett er minst utbredt. I spredtbygde
strøk skaper ikke minst lave boligverdier og prisdifferanser mellom utkant og
sentrum barrierer for flytting.
Det er i det hele tatt stor forskjell mellom vilkårene til
eldre på boligmarkedet i distriktskommunene (og mer generelt spredtbygde strøk),
og eldre som nyter godt av mer velfungerende boligmarkeder i mer sentrale strøk.
I distriktene er det færre egnede alternativer for eldre på boligmarkedet, og vi
argumenterer derfor for å prioritere utviklingen av eldreboligpolitikk i distriktene.
Rapportens siste kapittel oppsummerer hovedkonklusjonene i langt
større detalj. Her er det også poltikkrelevante innspill basert på de samfunnsøkonomiske resonnementene, tidligere forskning og
prosjektets datagrunnlag.
Politikkanbefalingene er ment som bidrag til arbeidet
med å stimulere eldre til å ta ansvar for egen boligsituasjon. Anbefalingene kan
sammenfattes ved hjelp av følgende overskrifter:
- Samfunnsøkonomiske anbefalinger om eldreboligvirkemidlers generelle utforming
- Økt satsing på boligrådgivning og informasjon om utbedringsmuligheter
- Prioriter politikkutvikling i og for distriktskommuner
- Prioriter politikkutvikling med tanke på eldre med svak økonomi
- Tenk helhetlig: se bolig- og stedsutvikling i sammenheng
- Offentlige boligsatsinger: mer informasjons- og erfaringsspredning
Innlegg
Legg inn en kommentar