Prosessen mot Y-blokka

Foto: Google maps

Kun et politisk under kan redde Y-blokka. Likevel gjenstår viktige spørsmål, skriver Siri Hoem i et debattinnlegg i Dagsavisen.

Kjennelsen i Oslo tingrett 6. april åpner for å rive Y-blokka. Dommeren svarer grundig på stevningen fra NAL og Fortidsminneforeningen. Likevel gjenstår viktige spørsmål. Er planarbeidet for nytt regjeringskvartal usedvanlig grundig, slik staten hevder, eller er det i strid med plan- og bygningslovens krav til prosess? Saken avdekker demokratiske mangler.

Er dette ønsket praksis?
Regjeringen la premisser for nytt regjeringskvartal før reguleringsprosessen startet, som samlokalisering og riving. 25. mai 2014 bestemte regjeringen at Y-blokka skulle rives. Dette var ikke et vedtak som kunne påklages, men en uangripelig politisk beslutning, som ble premiss for påfølgende planprosess og arkitektkonkurranse.

Vi så det komme og skrev i Dagsavisen 28. mai 2014: «Regjeringen har valgt å heve seg over plan- og bygningslovens krav til utredning og medvirkning. Når planprogrammet kommer på høring, er allerede vesentlige valg tatt og viktige alternativer utelukket. Er dette uttrykk for mer demokrati og mer åpenhet?»

• Les også: Statsbygg nekter fotodokumentasjon av Y-blokk

Tingretten erkjenner dilemmaet: «Hvor langt staten kan gå når det gjelder å på forhånd bestemme premisser som legger føringer for det videre planarbeidet er et interessant spørsmål.

Plan- og bygningslovens system er at utredning skjer i selve planprosessen. Kunnskapen som utredningen gir, danner grunnlag for beslutningen som fattes. (...) Hvis viktige avgjørelser i realiteten tas før planprosessen starter, undergraves potensielt hele prosessen.»

Retten finner likevel at reguleringsplanen er gyldig, fordi en eventuell saksbehandlingsfeil neppe har «virket bestemmende på vedtakets innhold».

/../

Hvordan kan tapet av Y-blokka hvile på en reguleringsplan som ikke innebærer reell vurdering av rivespørsmålet?

Denne juridiske floken måtte Plan- og bygningsetaten og Fylkesmannen som klageinstans forholde seg til. I 2019 stadfestet begge riving med henvisning til reguleringsplanen. De ønsket ikke å gi tillatelsen, men manglet hjemmel til å nekte.

Staten viser til at planen er forankret i Oslo bystyre og Stortinget.

• Les også: Y-blokka en av Europas syv viktigste truede bygninger

Men bystyrets og Stortingets behandling kom i 2016 og 2019, årevis etter rivebeslutningen. Grunnlaget de ble forelagt er også diskutabelt – mulighetsrommet for Y-blokka var begrenset av en hemmelig sikkerhetsutredning og forutgående premisser, valget framsto som låst.

Regjeringsadvokaten hevder saken ikke er «tvilsom» fordi alle klagemuligheter er brukt og Sivilombudsmannen hørt. Men det var aldri reell mulighet til å klage på riving av Y-blokka.

Sivilombudsmannen avviste saken uten realitetsbehandling; hans arbeidsområde omfatter ikke forhold Stortinget har tatt standpunkt til. Y-blokka var fanget i sirkelargumentasjon. Den ene instansen viste til den andre. Elefanten var en politisk beslutning fra 2014 som unndro seg enhver kontrollmekanisme.

Regjeringsadvokatens poeng er et luftslott.

• Les også: Riksantikvaren kan ikke frede Y-blokka

Kunne Y-blokka reddes? Ville utfallet blitt annerledes hvis Y-blokka var innlemmet i reguleringsprosessen? Tingretten «kan ikke se at det er anført at faktiske forhold er endret etter regjeringens beslutning, og at vurdering av rivingsspørsmålet av den grunn kunne blitt påvirket».

Vi tror en åpen prosess kunne endret mye.

Det tar tid å spre kunnskap, og modernismens kulturminner trenger modning. Løsninger med Y-blokka ville blitt illustrert. I 2017 var internasjonale og folkelige protester betydelig styrket. Støtteaksjonen ble fra 2015 en arena der folk kunne ytre seg. Alt dette kunne påvirket politikerne. Større avstand til 22. juli ville gitt nye perspektiver på hva som er framtidsrettet.

Hvis KVU skal rettferdiggjøre en shortcut i planprosesser, bør det være klare begrensninger. Tap av nasjonal kulturarv og strid med fagetatenes råd, er opplagte varsellamper. Fortidsminneforeningen tipset Riksrevisjonen i 2019. Vi håper revisjonen vil undersøke om bruken av KVU [konseptvalgutredningen] er forenlig med statlige intensjoner for kulturarv og plan- og bygningslovens formål.

Jeg drømmer om politikere som angrer før det er for sent.

Kilde: Dagsavisen