 |
| Foto: Mahlum |
Ifølge Løkken nøyer de fleste journalister seg med overfladisk retorikk, og gjentar statens eget narrativ om hvorfor Y-blokka må rives, og tilsvarende hvor åpent og grønt det nye kvartalet vil bli.
For oss som kjenner sakskomplekset godt, er dette uforståelig, all den tid saken åpenbart har både juridiske og prosessuelle sider som fortjener grundig og saklig debatt. For den som måtte gidde å skrape litt under overflaten, vil det komme frem alvorlige planfaglige problemstillinger som angår hele samfunnet. Dette er ikke «teknikaliteter», som Gaute Brochmann kaller det i en kommentar i Morgenbladet 8. april, men fundamentet for hvorfor og hvordan vi planlegger samfunnet – hvilke lover og idealer som skal gjelde, og tilliten vi kan ha til at politiske vedtak bygger på åpne prosesser og solid kunnskap.
Vi har vent oss til at det i alvorlige samfunnsspørsmål opportunt dras et skille mellom «idealister» og «realister», slik også Brochmann gjør, men dette er dessverre så forsimplende at det kun er egnet til å tåkelegge sakens innhold. De tyngste fagmiljøene i landet, med Riksantikvaren og Plan- og bygningsetaten i spissen, har gjentagende påpekt sakens alvorlige feil og mangler, noe som selvsagt ikke kan reduseres til et spørsmål om følelser.
Når det også påstås at engasjementet har kommet for sent, er det heller ikke riktig. For den som setter seg inn i saken, har det vært tydelig engasjement fra starten, men det tok tid før man for alvor forsto at staten faktisk hadde til hensikt å rive Y-blokka, på tross av at den knapt ble skadet 22. juli. Vi har heller ikke tradisjon for aksjonsdemokrati i dette landet, kanskje fordi vi stoler på staten, og forutsetter at politikerne tar riktige og kloke avgjørelser. Staten fremstiller sin prosessmal som et ideal for saksutredninger av denne typen. Problemet ar et malen er statisk og lineær, og at tunge beslutninger låses allerede før planarbeid og konsekvensanalyser er igangsatt. I en tid der samfunnet snus på hodet i løpet av uker, bør alle forstå at planlegging må være mer responsiv for å være relevant.
Vi har vent oss til at det i alvorlige samfunnsspørsmål opportunt dras et skille mellom «idealister» og «realister», slik også Brochmann gjør, men dette er dessverre så forsimplende at det kun er egnet til å tåkelegge sakens innhold. De tyngste fagmiljøene i landet, med Riksantikvaren og Plan- og bygningsetaten i spissen, har gjentagende påpekt sakens alvorlige feil og mangler, noe som selvsagt ikke kan reduseres til et spørsmål om følelser.
Når det også påstås at engasjementet har kommet for sent, er det heller ikke riktig. For den som setter seg inn i saken, har det vært tydelig engasjement fra starten, men det tok tid før man for alvor forsto at staten faktisk hadde til hensikt å rive Y-blokka, på tross av at den knapt ble skadet 22. juli. Vi har heller ikke tradisjon for aksjonsdemokrati i dette landet, kanskje fordi vi stoler på staten, og forutsetter at politikerne tar riktige og kloke avgjørelser. Staten fremstiller sin prosessmal som et ideal for saksutredninger av denne typen. Problemet ar et malen er statisk og lineær, og at tunge beslutninger låses allerede før planarbeid og konsekvensanalyser er igangsatt. I en tid der samfunnet snus på hodet i løpet av uker, bør alle forstå at planlegging må være mer responsiv for å være relevant.
Innlegg
Legg inn en kommentar