Arkitektur og formidling av verdier i Regjeringskvartalet

«Åpent kvartal». Illustrasjon: AHO / Daniel Larsen

Erik Fenstad Langdalen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, skriver om Y-blokka og hvordan verdier formidles gjennom arkitektur, i en kronikk i Morgenbladet. Nedenfor et utdrag fra innlegget.

Oppføringen av et nytt regjeringskvartal er et høyst symbolladet foretagende. Det gjenspeiler hvordan vi som samfunn definerer forholdet mellom statsmakt og befolkning, hvordan vi balanserer behov for sikkerhet og overvåkning med hensyn til tilgjengelighet og personvern, og hvordan vi tilrettelegger for en bærekraftig og inkluderende by. Arkitektur og byplanlegging er i denne sammenhengen våre viktigste virkemidler for å uttrykke samfunnsverdier, og det er derfor avgjørende hvordan vi gir form til bygninger og byrom.
/../
Etter 22. juli 2011 fikk regjeringskvartalet et nytt symbolsk meningsinnhold. Et relativt anonymt bygningskompleks fikk en utvidet betydning som åsted for terrorangrepet og etter hvert som minnested for ofrene. Etter den traumatiske hendelsen tok regjeringen den svært viktige beslutningen om å la regjeringskvartalet fortsatt ligge midt i byen, som et synlig og integrert symbol for vår politiske maktstruktur – plassert blant mediehus, rettsbygninger, kirker, bibliotek, partikontorer og fagforeninger – en arkitektonisk manifestasjon av demokratiets skjøre maktbalanse. Regjeringens påfølgende beslutning om å samle alle departementene på samme sted var derimot ikke like veloverveid. For det er grunn til å hevde at ideen om et samlet regjeringsapparat strider mot vår demokratiske selvforståelse og risikere å svekke kontrakten mellom maktapparatet og befolkningen. Et desentralisert regjeringsapparat, integrert i forskjellige nabolag og på ulik historisk grunn, gjenspeiler i langt større grad vår styringsform.
/../
Beslutningen om å plassere 22. juli-senteret permanent i sitt nåværende lokale i Høyblokka er viktig. Besøkende får anledning til å bevege seg rundt i de rommene som ble mest ødelagt, se fysiske spor etter terrorhandlingen og påminnes hvilken politisk risiko vi stadig løper. Disse rommene forteller oss hvor viktig fysiske spor, rom og bygninger er for vår hukommelse og identitet. Politisk stabilitet er forankret i et solid lovverk, men også i robuste bygg og velformede plassrom. Det er vanskelig å tenke seg Stortinget uten Stortingsbygningen eller kongemakten uten Slottet. Som vi opplevde 22. juli 2011, lar bygninger seg ikke så lett rokke. Erling Viksjøs to berømte betongbygninger står som minnesmerker over et slitesterkt demokrati. De er symbolbygg i ordets rette forstand.

For vi skal ikke først og fremst bevare disse to byggene på grunn av deres arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, men fordi de markerer en helt særegen periode i norsk politisk historie. De er symboler for oppbyggingen av den norske velferdsstaten og de vitner om hvordan den relativt unge norske staten formulerte forholdet mellom statsapparat og befolkning. De er essensielle ingredienser når man nå skal gi ny form til statsforvaltningen.
/../
I en periode hvor forslag til nytt regjeringskvartal er under revisjon og omprosjektering, har muligheten også åpnet seg for å presisere det verdigrunnlaget vi skal bygge videre på. I stortingsproposisjonen Prop. 1 S (2019 – 2020) åpnes det for en nedskalering av prosjektet og frigjøring av byggegrunn. Dette gir regjeringen en gyllen mulighet til å synliggjøre hva folkestyre betyr i en norsk sammenheng og innkassere en viktig symbolpolitisk seier.

Ved å beholde Utenriksdepartementet på 7. juni-plassen, kan vi opprettholde ideen om et desentralisert maktapparat og bevare viktige historiske kulturminner på symbolladet grunn. Ved å omgjøre regjeringspark til regjeringsplass, kan vi gi byen et demokratisk møtested for dialog mellom maktapparat og befolkning. Og ved å bevare Y-blokka opprettholder vi kontinuiteten i norsk politisk historie. På den måten sparer vi samtidig miljøet for nesten 20 000 tonn betongavfall og etablerer gjenbruk og bevaring som grunnpilarer i vårt fremtidige bærekraftige samfunn. Dette er meningsfull symbolpolitikk.

Les innlegget i sin helhet i Morgenbladet.