Andreas Slettholm skriver om bruken av Sukkerbiten i Oslo, og tar med det oppet svært viktig tema: hvordan gjenbruker vi eksisterende bygg på en fornuftig måte – i stedet for hele tiden å bygge nytt.
Sukkerbiten er så lekkert plassert at den må brukes hele året. Det sikres best gjennom publikumsrettede tilbud som kan trekke folk dit. Servering, tak over hodet og gjerne kultur.
Men det er ikke dermed sagt at Fotografihuset er riktig formål. Sukkerbiten fungerte svært godt i den midlertidige anleggsperioden, med restaurant i containerne, musikkfestival og flytebrygger.
/../
Men debatten om Fotografihuset handler ikke bare om Sukkerbiten. Også et annet prinsipp står på spill: Hvorfor klarer ikke kulturinstitusjoner i Oslo å gjenbruke verneverdige, fraflyttede praktbygninger?
Som kjent er det ingen mangel på slike i Oslo. Fotografihuset har også egentlig ønsket seg til et slikt.
Deichmanske på Hammersborg, Munch-museet på Tøyen, Samtidskunstmuseet, Nasjonalgalleriet, Vippetangen, renseanlegget under Akershus festning, tollboden på Oslo S, lokomotivverkstedet i Middelalderparken, alle disse er forkastet i jakten. Og flere til.
/../
... problemet er at om premisset kun er hva som er minst krevende for det konkrete enkeltprosjektet, blir svaret nesten alltid det samme: nytt fremfor gjenbruk.
Når det offentlige nå en gang har ønsket seg Fotografihuset, bør også et mer helhetlig perspektiv tillegges større vekt. Eller i klartekst: Eksisterende bygningsmasse må brukes til fornuftige ting.
Slettholms innlegg gjelder i høyeste grad mer en Fotografihuset og Sukkerbiten.
Kilde: Aftenposten
Innlegg
Legg inn en kommentar