Trist historie om "eiendomsutvikling"

Eiendommen Mohnegaarden ble bygget i 1936. Bygningen ble tegnet av Ole Landmark, som er mest kjent for en rekke påkostede praktbygg, eksempelvis Forum kino, Storetveit kirke, Florida sykehus, den nærliggende Storhaugen, Bergen kunstforening og Rasmus Meyers samlinger m fl.

Ole Landmark (1885-1970) var en representant for mellomkrigstidens såkalte Bergensskole. Fra 1909-1959 var han innom flere stilretninger, før han landet på sin variant av funksjonalismen.
Mohnegaarden skiller seg slik sett fra Landmarks bolighus i slutten av mellomkrigstiden. Bygget er mindre, enklere og renere i uttrykket enn villaene fra høykonjunkturen. Inspirasjonen fra funksjonalismen er merkbar, f eks i form av den utvendig markerte skorsteinen på gavlveggen, og i stålrør-rekkverket på altanen i 2. etasje.

Eiendommen ble i 2015 kjøpt for 10.5 millioner av Bara Eiendom AS. Den var allerede den gangen begynt å forfalle og nå er det dessverre et trist skue. Bygget er ikke tapt, men det begynner virkelig å haste.

Her kan jeg bare vise til Erling Gjelsviks sitt innlegg i Bergensavisen, tilbake i 2017:

Nå står enda en slik praktvilla, tegnet av Ole Landmark, til nedfalls. Forfallet, under flere eiere, har fått bre om seg i årevis. Huset ligger på en tre måls tomt, som kan gi rom for lukrativ boligbygging.

Tanken bak å la Mohnegaarden gå i støpet, er åpenbar. La bygningen stå ubeskyttet for vær og vind til skitten ramler sammen av seg selv, og enhver tanke på rehabilitering er urealistisk. Slik tvinges frem en rivningstillatelse og en omregulering. Hvorpå millionene triller inn.

Betydelige deler av Bergens tradisjonsrike villastrøk – ikke bare i Fana, men også på Kalfaret og andre steder – endrer karakter via denne ryggesløse metodikken. Å oppleve at arkitektoniske blinkskudd som Mohnegaarden blir vanskjøttet av eieren, er provoserende.

I det aktuelle tilfellet er «skurken» Knut Galtung Døsvig, byens ubestridte eiendomsbaron. Den opprinnelige fanafiffens etterkommere eier ingen skam i håndteringen av sin egen kulturarv. I jakten på profitten plukkes den bygningsmessige helheten i området fra hverandre, bit for bit.

Dessverre kan det se ut til at Gjelsvik er i ferd med å få rett i dystre spådommer. Utbygger argumenterer på sin side blant annet slik:

Rieber-Mohns veg 41 er i dag ikke bebodd og oppgradering til tidsmessig standard vil kreve en betydelig investering. Når det ikke har vært interesse for dette ved eierskifte av eiendommen er det vanskelig å se at det er i områdets interesse at det ikke blir utarbeidet og behandlet en reguleringsplan som kan belyse eiendommens potensiale og ved gjennomføring radikalt forbedre områdets samlede kvaliteter. 

Byantikvaren har skrevet i sin uttalelse i oppstartsmøtereferatet at de er åpen for bygging på eiendommen, men at det må tas hensyn til eksisterende bygg og strøkskarakter, mens fylkeskonservatoren legger vekt på tilpasning til eksisterende kulturmiljø og særlig forholdet til Villa Bruun framheves. Eneboligen på gnr. 13/525 er imidlertid i dag plassert midt på tomten og dette umuliggjør ytterligere utbygging på restarealene uten negative konsekvenser for området og for den påstående villa.

Det er ingen unik sak dette, men merk at Bara Eiendom AS velger å la eiendommen bli stående ubebodd, uten noen form for vedlikehold. Det er en klassisk spekulasjon i forfall, mulig fordi man har mye penger og tid til å vente på å tjene mer.

Oppdatering (noen flere bilder). Her bryr ikke eieren seg stort: