En boligpolitikk ville vært en god idé

Foto: Pxhere

Norge er landet uten boligpolitikk. Markedsverdien av en bolig er blitt så mye viktigere enn verdien av å ha et sted å bo.

Etter at Willoch-regjeringen slapp løs boligmarkedet på 1980-tallet har den markedsmessige tilnærmingen til bolig fortsatt med skiftende regjeringer.

Det finnes ingen norsk boligpolitikk i 2019, skriver Knut Olav Åmås i et debattinnlegg i Aftenposten.  Innlegget er en oppfølger til Kjetil Rolness beskrivelse av hvordan boligen er blitt en av de største ulikhetsskaperne: «Salige er de rikes barn, for de skal arve boligmassen i de store byene.»

Boligen skaper nå nye klasseskiller i Norge gjennom arv og de svære prisforskjellene mellom sentrale og mindre sentrale områder. For unge, enslige og alle med mindre kjøpekraft, er det blitt nesten umulig å skaffe seg noe godt og sentralt. Det skaper flere mer homogene boområder.
/../
Norske politikere kan lære av byer og land som har lykkes veldig mye bedre med boligpolitikken enn Oslo og Norge har. Fordi de faktisk har en slik politikk.

Se for eksempel på Østerrikes hovedstad Wien. Bymyndighetene selv er faktisk en av verdens største byggherrer. 500.000 av de to millioner wienerne bor i «Gemeindebau», kommunale boliger. Ytterligere 200.000 bor i «Geförderte Wohnungen», boliger delvis støttet og fordelt av byen.
/../
Zürich i Sveits (et omtrent like rikt land som Norge) har en offensiv sosial boligpolitikk. Siden 2011 har byen krevd at en tredjedel av nye byggeprosjekter skal leies ut til selvkostpriser. I tyske Hamburg stiller byen krav til profilen på nye utbyggingsprosjekter ved tildeling av tomter. 20 prosent av boligmassen skal være subsidiert/sosial – og med høy kvalitet.
/../
En sammenligning slår meg: I Norge er ikke alkohol primært næringspolitikk, men helse- og sosialpolitikk. Med boliger er det helt motsatt: De burde være helse- og sosialpolitikk, men er nesten bare næringspolitikk.

Boligbygging må bli mer av en samfunnsinvestering. En bolig og et hjem er rett og slett for avgjørende i livet vårt til å bli overlatt til bare markedet.