Her er det selvsagt mye som er spesifikt for institusjonen, men også mye av grenrell interesse
- Aktivitetsbaserte arbeidsplasser
(se opptak av denne delen) - Vandring gjennom bygget
(se opptak av denne delen) - Hva sier forskningen
(se opptak av denne delen)
Aktivitetsbaserte arbeidsplasser
Jørund Kjøsnes, fra firmaet Signal, var hentet inn for å snakke om “Rom for strategisk virkemiddel”. Han innledet med å si at prosjektet har nasjonal interesse fordi mange institusjoner vurderer aktivitetsbaserte arbeidsplasser, uten at det er alt for mange erfaringer med konkret relevans for vår sektor.Utgangspunktete er at rom aldri er nøytrale, samtidig som det er ikke finnes noen direkte sammenheng mellom hvordan man designer et rom og den adferden som skapes og/eller oppstår. En kan bruke design av romløsninger for å endre adferd, men sammenhengene er komplekse.
Kjøsnes tar til orde for at det er enkelt å designe et bygg dersom en er enig om hva som er målet. Her kommer han kanskje nær kjernen av et problem: det er vel få som er klare på hva målet er, annet enn å få folk i hus.
Kjøsnes påpeker at de som sitter nær kollegene har mer faglig dialog. Det er i alle fall et soleklart argument for at i den grad det skal være en form for “free seating”, så må dette avgrenses til fagmiljøer, dvs at de som jobber med samme oppgaver og fag sitter nær hverandre. Her har vi hatt noen ganske dysfunksjonelle eksempler i A-blokka, der folk som jobber med vidt forskjellige ting sitter rett ved hverandre. Det er neppe grep som fremmer dialog omkring faglige tema.
Et annet sentralt poeng som Kjøsnes kunne vise ut fra de undersøkelsene Signal har gjort, og som mange nok vil kjenne seg igjen i, er at formelle møter tar mer tid enn de uformelle møtene. Spørsmålet blir dermed hvordan man best legger til rette for uformelle møter. Her vil nok mange mene at cellekontoret faktisk er en utmerket arena for slike møter – langt å foretrekke fremfor kontorlandskapet, enten dette er aktivitetsbasert eller ikke. Her er det også en vesentlig forskjell mellom umiddelbare, men planlagte møter, og tilfeldige møter. I første kategori finner vi alle nyttesamtalene, der vi stikker hodet inn døra eller sitter ned i tre minutter for å fikse et konkret problem. I slike tilfeller oppstår møtet uformelt, men fordi vi har en plan med å stikke hodet inn døra. I den andre kategorien er møtene som oppstår uten at disse er planlagt typisk praten ved kaffetrakteren (for de som er så heldige at de har en i nærheten). I slike møter kan nok nye ting oppstå, men dette er tross alt ikke der behovet for korte, uformelle møter er størst.
Kjøsnes fortalte videre at de fleste av oss er 30-55% av tiden er på kontorarbeidsplassen. Isolert sett kan en nok argumentere for at det tilsier at vi bør kunne dele på kontorene. Samtidig ser en hvordan kontorplassene ofte brukes i mellomtiden, mellom forelesninger, møter, andre avtaler, ryddig, kortmøter etc. Det at en kan gå til et kontor der datamaskinen er påslått, stolen ledig, det du jobbet med sist ligger klart, osv er enormt tidsbesparende. En pause på noen minutter kan dermed brukes, før en går tilbake til andre oppgaver. Skal en lete rundt etter en plass forsvinner denne mellomtiden. Igjen får en følelsen av at det skorter litt på fingerspisskunnskap om en undervisers hverdag. Om ikke annet er det et soleklart argument for at arbeidsplassene må være organisert slik at det er et arbeidsfellesskap (typisk en seksjon) som har kontroll på plassene i et gitt areal. Dermed kan en raskt finne en egnet plass, om enn ikke like raskt som på kontoret.
Organisasjoner som samarbeider mye bruker mindre areal, men Kjøsnes spesifiserer ikke hvilke bransjer dette gjelder. Jeg har en liten mistanke om at det gjelder bransjer som er ganske entydige i sin virksomhet. Undervisning, forskning og læringsarbeid er jo virksomhet som nærmest per definisjon er tuftet på samarbeid, men vårt problem er jo snarere mangel på plass. Igjen får en litt følelsen av at tallene som presenters kanskje ikke er så relevante for vår virksomhet.
Bygget dimensjoneres slik vi får det fortalt for 75 ansatte inne i hver etasje, med 150 steder der en kan sette seg ned.
Kjøsnes påpeker videre det alle som jobber i landskap kjenner til (jmf utdeling av støydempende hodetelefoner): det vil bli en utfordring å knesette hvor det skal være stille og hvor en skal samhandle.
På spørsmål om hvorvidt en har gode løsninger for de private boksamlingene peker Kjøsnes på at en innad i et fagmiljø ofte har mange eksemplarer av samme bok - gruppesamlinger er dermed en mulig løsning. Dette må imidlertid lokaliseres nær fagmiljøene, noe som igjen taler for en ganske streng inndeling av arealene.
Vandring gjennom bygget
Knut Kismul, hjulpet av Øyvind Fosse fra Senter for nye medier, tok oss med på en virtuell vandring gjennom byggetI etasjene med kontorer kommer en først inn i et åpent aktivitetsareal. Stillesoner i hver ende av kontorarealene.
Hva forteller forskningen
Knut Inge Fostervold innleder med å påpeke at arbeid og restitusjon er to sider av samme sak. Utvidet og generelt mer fleksibel arbeidssituasjon bidrar til å øke den totale belastningen på de ansatte. Videre peker han på at “Quality of working life”, det som er selve kjernen i den nordiske modellen, er under sterkt press. Trepartssamarbeidet og grunnlaget for dette er ikke det samme som tidligere. Folk opplever brukerprosessene som falske - man har ikke lenger reell medvirkning.Generelt er det stort fokus på sosial organisering og en tro på at en kan få mer ut av de totale ressursene ved å jobbe mer sammen. Dette henger videre sammen med ideer om strømlinjeforming (LEAN) - holde produktiviteten oppe - hvordan legge til rette for at team fungerer så godt som mulig
Fleksikontorer og kontorlandskap kan være mange forskjellige ting. Kontorlandskap som løsning markedsføres som noe som fører til mer samarbeid, flatere hierarki, lettere kommunikasjon, økt teamfølelse, men Fostervold lar spørsmålet om hvorvidt dette sammenfaller med realitetene henge i luften.
Støy er den viktigste parameteren - snakker også om lav støy, der meningsbærende støy (dvs samtaler) er verst. Støy er et gjennomgående og grunnleggende problem. Det klages i nesten alle overganger til åpne landskap, også der man har stille soner. Støy akkumuleres, og støy av stemmer er det som forstyrrer mest.
Privat rom og skjerming er måter som lar den enkelte ansatte oppleve en viss kontroll over tilgjengelighet. Tap av slik kontroll har påviselig negative konsekvenser for produktivitet
Fostervold kommer også inn på i hvilken grad påvirkes sosial interaksjon og samarbeid henger sammen. Romløsningene i seg selv letter ikke kommunikasjonen mellom kolleger. Skal en få til mer samarbeid må en begynne å jobbe annerledes. Mye tyder på at fordelene med åpne og aktivitetsbaserte lsøninger utkonkurreres av de negative konsekvensene.
Sosial grupppetilhørighet har ikke mye å si for produktiviteten, men grupperelatert tilhørighet øker produktivitet.
I praksis flytter ansatte lite på seg, selv i åpne landskap. Fostervold slår, smått ironisk, fast at “Clean desk er kanskje ikke en god ide, bortsett fra at det holder det ryddig på pulten”
Fostervold karakteriserer utviklingen som lite innovativ, og spør hvem leverer spennende kontorløsninger basert på celleløsninger. En ender ofte med å sammenligner noe gammelt (karikaturen av cellekontoret) med noe nytt, relativt udefinert.
I spørsmålsrunden blir det vist til saken med ombygging av bygningsmasse ved universitetet i Malmö. Det blir sagt at dette bygget kunne vært perfekt, f eks for et privat foretak, men at det har vist seg ikke å fungere for utdanning og forskning. Her var det ingen god planlegging i forkant og det har heller ikke kommet ut med noen god konklusjon i forhold til hva som gikk galt,. Vi bygger en hel masse bygg der vi ikke vet hvordan disse skal brukes.
Forventning om at en skal begynne å jobbe på små skjermer. Samtidig går utviklingen i retning av at en ønsker å jobbe på stadig større skjermer
Brands gjennomgående poeng er bygg som blir en suksess for brukerne er de byggene som evner å ta opp i seg endring. Dvs det er de byggene som brukerne kan tilpasse sin faktiske bruk. Dette er en annen inngang til den logikken som aktivitetsbaserte arbeidsplasser synes å basere seg på. Der det aktivitetsbaserte fordrer at brukeren flytter seg i forhold til oppgavetyper, er motsatsen å gjøre endringer i de omgivelsene du faktisk befinner deg.
Tygg litt på denne illustrasjonen med dette som bakteppe:
Prosessen videre
Til slutt viste Berit Rokne til rapporten fra KD om campusutforming:
Rapporten gir oversikt over forskning om hvordan utforming av campus spiller inn på læring, trivsel og samarbeid. Rapporten peker videre på behov for rom og arealer som legger til rette for samarbeid, diskusjon, deltakelse og tilgang til teknologiske verktøy.
Rapporten fremhever også at en campus skal samle og forene hele universitetsfellesskapet og gi arkitektonisk uttrykk for universitetets oppdrag i bygd form. Da er det viktig at utviklingen av campus involverer dette fellesskapet.
Lillejord m fl. (2017) Campusutforming (PDF)
Kilde: Forskerforbundet – Høgskulen på Vestlandet
Innlegg
Legg inn en kommentar