Store og velegnede lagringsformasjoner langt til havs, i områder som allerede er godt kartlagte, gjør at berggrunnen under Nordsjøen kan tjene som felles lagringssted for CO₂ fra industri i hele Nord-Europa, dersom det er politisk vilje til det. Geologien i Nordsjøen består i stor grad av sedimentære bergarter som har bygget seg opp over flere hundre millioner år. Lag av sandstein eller andre bergarter som tillater flyt muliggjør underjordisk lagring, ved at man injiserer inn CO₂ via dype brønner i stedet for å slippe gassen ut i atmosfæren. Dette praktiseres allerede på norsk sokkel. Statoil deponerer CO₂ fra Sleipner Vest-feltet i Utsira-formasjonen, og har siden oppstarten i 1996 lagret CO₂ tilsvarende om lag to år med trafikk på norske veier.
Når CO₂-væsken injiseres i en akvifer, vil den fortrenge saltvannet som befinner seg i porene i steinen rundt injeksjonsstedet, og fordi den er lettere enn vann, vil den bre seg utover i en separat «boble» som kryper sakte oppover. Det er derfor viktig med takbergarter (tette lag, for eksempel skifer) over selve lagringsformasjonen.
Selv om vi nå har både teoretisk kunnskap og praktisk erfaring med hvordan CO₂ kan lagres trygt, er frykten for komplikasjoner én av grunnene til at man har slitt med å få gjennomslag for CO₂-lagring mange steder i Europa. Folk liker ikke tanken på at gass skal injiseres under bakken der de bor, om det er aldri så dypt. Når det gjelder lagring på norsk sokkel er dette et mindre problem.
I 2023 er det planlagt at Norge som første land i verden skal ha på plass en fullskala lagringsløsning som omfatter hele verdikjeden med CO₂-fangst fra fastlandsindustri, transport via skip og lagring i Nordsjøen. Dersom dette gjennomføres, vil fullskalaløsningen hjelpe oss å nå de nasjonale klimamålene og oppfylle våre forpliktelser i Paris-avtalen.
Kilde: Aftenposten
Når CO₂-væsken injiseres i en akvifer, vil den fortrenge saltvannet som befinner seg i porene i steinen rundt injeksjonsstedet, og fordi den er lettere enn vann, vil den bre seg utover i en separat «boble» som kryper sakte oppover. Det er derfor viktig med takbergarter (tette lag, for eksempel skifer) over selve lagringsformasjonen.
Selv om vi nå har både teoretisk kunnskap og praktisk erfaring med hvordan CO₂ kan lagres trygt, er frykten for komplikasjoner én av grunnene til at man har slitt med å få gjennomslag for CO₂-lagring mange steder i Europa. Folk liker ikke tanken på at gass skal injiseres under bakken der de bor, om det er aldri så dypt. Når det gjelder lagring på norsk sokkel er dette et mindre problem.
I 2023 er det planlagt at Norge som første land i verden skal ha på plass en fullskala lagringsløsning som omfatter hele verdikjeden med CO₂-fangst fra fastlandsindustri, transport via skip og lagring i Nordsjøen. Dersom dette gjennomføres, vil fullskalaløsningen hjelpe oss å nå de nasjonale klimamålene og oppfylle våre forpliktelser i Paris-avtalen.
Kilde: Aftenposten
Innlegg
Legg inn en kommentar