– På den ene siden var mange veldig fascinerte. Det man syklet på da, var disse høye veltepetterne, der man satt halvannen meter over bakken. Folk var nysgjerrige, og det ble regnet som et fremskritt i den teknologiske utviklingen, sier forfatter Magne Brekke Rabben, stipendiat i historie ved NTNU Trondheim.
I 1890–1892 diskuterte Stortinget å innføre reguleringer for hvor og hvordan man skulle ferdes på velosipeder, det formelle navnet på veltepetter. Bakgrunnen var rapporter fra ulike steder, om ulykker og ikke minst nesten-ulykker.
 |
| Foto: Axel Lindahl / Domkirkeoddens fotoarkiv |
– Sykkelen var blitt arbeidernes farkost, og mange mente syklistene ikke hadde midler til å betale skadene de voldte, sier Rabben, som kaller 1920- til 40-tallet for sykkelens virkelige storhetstid.
Nå hadde bilen ankommet, og dermed forsinket syklistene bilene, i tillegg til å terge de andre myke trafikantene. Den norske veidirektøren Andreas Baalsrud ønsket å bygge et nett av sykkelveier rundt i landet, for å gi sykkelen en rettmessig plass i trafikken. De neste tiårene kom bilen for fullt, men sykkelen var allerede tilsidesatt. Syklistene trakk opp på fortauet. I 1978 ble det offisielt lovlig å sykle på fortauet.
– Det ble ramaskrik. Mange likte det dårlig. Blant annet handikapforbundet og blindeforbundet, og det er ikke vanskelig å forstå. Men det tok kort tid før det var veldig vanlig å sykle på fortauet, sier Rabben.
Noen mener syklistene er en plage, noen politikere ønsker å bygge ut sykkelveiene. Alle skjeler til Danmark og Nederland. Akkurat som i hvert eneste tiår siden 1880. Gir det grunn til pessimisme med tanke på sykkelens fremtid?
– Noe skjer nå, som ikke har skjedd før. Det bygges infrastruktur for sykling på en helt ny måte, det er uten sidestykke i Norges historie. I de store byene, men jeg tror du kan si at det er generelt. Jeg er optimist, sier Rabben.
Kilde: morgenbladet.no
Innlegg
Legg inn en kommentar