Oslo vokser og byutvikling er på agendaen som aldri før. Alle vil ta del i godene, men ingen vil ta belastningene ved at byen vokser og fortettes. Beboere i gentrifiserte sentrumsområder (arbeiderklassebydeler som overtas av middelklassen) klager over press fra fortetning og internturisme.
Å la innbyggerne få innflytelse på byutviklingsprosesser er i vinden og lanseres som løsning på de fleste urbane problemer både i EUs innovasjonsprogrammer og globalt. Deltagelse kan ta mange ulike former, men essensen er å gi beboere innflytelse over politiske beslutninger og medbestemmelse i gjennomføringen av tiltak som berører dem.
Deltagelse er bra fordi myndighetene blir mer lydhøre for befolkningens behov. Innspill fra beboere kan dermed bidra til bedre løsninger. På den annen side er deltagelse vanligvis preget av kamp for egeninteresse (såkalt NIMBY, eller «Not In My Backyard»). NIMBY-protester kan bli et problem når politikerne ønsker å ta langsiktige og upopulære beslutninger.
Forskningen til professor Terje Wessel ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, viser at segregering er en sterk drivkraft i Oslo. Den mest segregerte gruppen er faktisk sjiktet rett under de aller rikeste. Det illustrerer en av de store utfordringene med segregering: Den er markedsdrevet.
Selvsegregering skjer i stor skala. De som har økonomisk mulighet til det, klumper seg sammen i bestemte deler av byen. Dette resulterer i at ulike befolkningsgrupper aldri møtes, selv ikke i det offentlige rom. Det er dermed lite sannsynlig at ulike grupper får forståelse for hverandres virkelighet.
Best resultater oppnås ofte ved at politikerne er modige og fremmer løsninger som er gode for byen som helhet. Politikerne må derfor noen ganger være litt harde i klypa hvis de skal få gjennomført politikken sin.
Robert Putnam, amerikansk professor i statsvitenskap ved Harvard University, skriver i sin bok «Our Kids» om hvordan barn i delte byer får ulike muligheter, hjelp og støtte fra nærmiljøet. De ressurssterke må derfor spres slik at de kan kjempe for felles interesser i sitt område. Dette vil hjelpe barn fra beskjedne kår.
Utfordringen for dagens byer er derfor ikke kun å tiltrekke seg hovedkontorer for å stimulere til økonomisk vekst eller å få innspill fra befolkningen. Minst like viktig er det å motvirke byintern segregering. Spørsmålet er om det er vilje til å stoppe denne utviklingen, men også om det er politisk mulig.
Kilde: Aftenposten
Å la innbyggerne få innflytelse på byutviklingsprosesser er i vinden og lanseres som løsning på de fleste urbane problemer både i EUs innovasjonsprogrammer og globalt. Deltagelse kan ta mange ulike former, men essensen er å gi beboere innflytelse over politiske beslutninger og medbestemmelse i gjennomføringen av tiltak som berører dem.
Deltagelse er bra fordi myndighetene blir mer lydhøre for befolkningens behov. Innspill fra beboere kan dermed bidra til bedre løsninger. På den annen side er deltagelse vanligvis preget av kamp for egeninteresse (såkalt NIMBY, eller «Not In My Backyard»). NIMBY-protester kan bli et problem når politikerne ønsker å ta langsiktige og upopulære beslutninger.
Forskningen til professor Terje Wessel ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, viser at segregering er en sterk drivkraft i Oslo. Den mest segregerte gruppen er faktisk sjiktet rett under de aller rikeste. Det illustrerer en av de store utfordringene med segregering: Den er markedsdrevet.
Selvsegregering skjer i stor skala. De som har økonomisk mulighet til det, klumper seg sammen i bestemte deler av byen. Dette resulterer i at ulike befolkningsgrupper aldri møtes, selv ikke i det offentlige rom. Det er dermed lite sannsynlig at ulike grupper får forståelse for hverandres virkelighet.
Best resultater oppnås ofte ved at politikerne er modige og fremmer løsninger som er gode for byen som helhet. Politikerne må derfor noen ganger være litt harde i klypa hvis de skal få gjennomført politikken sin.
Robert Putnam, amerikansk professor i statsvitenskap ved Harvard University, skriver i sin bok «Our Kids» om hvordan barn i delte byer får ulike muligheter, hjelp og støtte fra nærmiljøet. De ressurssterke må derfor spres slik at de kan kjempe for felles interesser i sitt område. Dette vil hjelpe barn fra beskjedne kår.
Utfordringen for dagens byer er derfor ikke kun å tiltrekke seg hovedkontorer for å stimulere til økonomisk vekst eller å få innspill fra befolkningen. Minst like viktig er det å motvirke byintern segregering. Spørsmålet er om det er vilje til å stoppe denne utviklingen, men også om det er politisk mulig.
Kilde: Aftenposten
Innlegg
Legg inn en kommentar