Stortingsbygningen 150 år

Stortingsbygningens fasade av Emil Victor Langlet, 1860. Riksantikvaren.
Foto: Arkivverket, 2015.

Da kong Christian Frederik sammenkalte det overordentlige Storting høsten 1814, måtte møtelokalet improviseres. Valget falt på Katedralskolens auditorium i Dronningens gate 15. Her ble den reviderte Grunnloven vedtatt 4. november 1814 og kong Carl XIII av Sverige valgt til norsk konge.

Planer om en permanent Stortingsbygning var stadig fremme, og mange tomtealternativer ble foreslått. I 1855 kjøpte regjeringen den nåværende tomten og fikk Stortingets samtykke. Samme år ble det utskrevet en arkitektkonkurranse, og resultatene forelå i 1857.

Vinnere var arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno med et utkast i nygotisk stil. Mens vinnerutkastet ble drøftet, kom en ny aktør inn fra siden. Arkitekt Emil Victor Langlet kom fra Italia med et utkast han ikke hadde rukket å levere innen fristen. Det vakte straks oppmerksomhet og fikk mange tilhengere. Da Stortinget behandlet byggesaken, fikk vinnerutkastet mye kritikk, mens noen var engstelige for at Langlet var for uerfaren. Det ble derfor bestilt et tredje utkast av den kjente danske arkitekt Chr. Hansen. Departementet foretrakk dette, men Stortinget bestemte til slutt i 1860 at Langlets utkast skulle realiseres.

Mens diskusjonene om tomt og bygning pågikk, måtte Stortinget fortsette å bruke Katedralskolens aula helt til 1854. Deretter lånte de den nye festsalen i Universitetsbygningene til Stortingsbygningen sto ferdig i 1866.

Etter en lang tomtedebatt ble det bestemt at stortingsbygningen skulle ligge på en høyde ved Egertorget. Bygningen står med langsiden mot Karl Johans gate, hvor man kan gå rett fra Oslos hovedgate og inn på publikumsgalleriet i stortingssalen.
Arkitekt Emil Victor Langlet tegnet stortingsbygningen med ni likeverdige dører, hvor folkets representanter skulle komme inn. Inngangen er senere bygget om noe, men den flotte utsmykningen består.

Langlets plantegning over de to etasjene som Stortinget disponerte i bygningen, 1860. Foto: Stortinget.

Langlets Stortingsbygning var en original nyskapning innenfor parlamentsarkitekturen med sin H-formede grunnplan og stortings- og lagtingssalene skytende fram som halvsylindre på begge sider av midtstreken. Den framskytende salen symboliserte og synliggjorde folkestyret, og under lå en adkomsthall av samme form med ni rundbuede åpninger. Åpenheten og de mange dørene i 180° vinkel markerte ytterligere den demokratiske tanke og nærheten til folket – det skulle ikke være noe fjernt og opphøyet ved Stortinget. Dette uttrykket ble verdsatt av politikerne, som også likte bygningens stil og detaljering, som vakte assosiasjoner til romersk arkitektur, som man den gang forbandt med republikansk styreform.

Tomtevalget ble også verdsatt som folkets svar til kongemaktens slott vis-à-vis. Henrik Ibsen skrev følgende om dette: «Folkets Gaard og Kongens Gaard / Over mod hinanden høine. / Ret som Frender to de staar / Ser hinanden ind i Øine.» Stortingssalens halvsirkelform understreket at den var riksstyrets sentrum. «Der er en indre Sandhed: Enhver kan se, hvad Rotundens Bestemmelse er, og det er den væsentligste Del af Bygningen», skrev Langlet. For folk den gang minnet formen både om kirke, borg og teater – bygningstyper som kunne forbindes med folkemakt.

Ideen med den tilsvarende lagtingssalen på motsatt side ble noe forkludret av at byggeprogrammet også inkluderte lokaler for Riksarkivet og Norges Geografiske Oppmåling. Dette løste Langlet ved å legge en lavere fløy for disse formålene ut mot Akersgata, men den kom delvis til å skjule lagtingssalen.

Stortingssalen er i all hovedsak som da den ble oppført på 1860-tallet, men den er utvidet med fire meter. Over tid ble det flere stortingsrepresentanter, og i en ombygging på 1950-tallet gjorde arkitekt Nils Holter plass til flere ved å trekke salen lenger inn i huset.

«Christiania. Stortingsbygningen», fotokrom ca 1890-1900. Foto: Nasjonalbiblioteket

Bildet er hentet fra et fotoalbum i stortingsarkivet med bilder fra stortingsbygningens historie 1913–15.

Her ses salen fra presidentens podium. Foto: Stortinget/Vidar M. Husby, 2008.

Langlet tegnet stortingsbygningen med ni likeverdige dører, hvor folkets representanter skulle komme inn. Inngangen er senere bygget om noe, men den flotte utsmykningen består. Fotograf: Væring, ca. 1915. Stortingsarkivet.

De to granittløvene som vokter Stortinget er 150 år i 2015. Løvene ved rampene opp til inngangsplatået har gitt navn til Løvebakken. De er formet av billedhuggeren C. Borch og hugget i stein av straffanger fra Akershus festning. Foto: Stortinget/Vidar M. Husby.

Lagtingssalen er «den andre halvdelen» av det sirkelrunde midtpartiet i stortingsbygningen. Den fungerte som lokale for Lagtinget, som ble avviklet i 2009. Foto: Stortinget/Vidar M. Husby.

Stortingsbygningen og nærliggende bygninger, ca. 1950. Foto: Stortinget.

Plasseringen av stortingsbygningen skapte en ny akse i hovedstaden, med Slottet og stortingsbygningen mot hverandre på hver sin høyde og med universitetet i midten. Foto: Stortinget.

Stortingets plassbehov var stadig økende, ikke minst fordi representantene ble flere. I mellomkrigstiden var plassproblemene prekære, og det ble lagt planer for en ny fløy mot Akersgata i en stilkopierende utforming. Etter krigen ble denne planen forstørret og omformet i senfunksjonalistisk retning. Debatten om dette forslaget førte til at det ble utlyst en arkitektkonkurranse, og vinneren ble arkitekt Nils Holter. Hans elegante tilpasningsløsning sto ferdig i 1959, murt i et moderne formspråk av samme slags tegl som i de eldre delene, men vinduene i sideveggene nærmest Langlets byggverk tok opp noe av formen i dette. 

Av større interesse enn eksteriøret er imidlertid Holters innvendige ombygging. Den opprinnelige lysgården ble overdekket og omgjort til en sentral trappehall, idet den gamle trappeløsningen ble ofret for å få til en nødvendig utvidelse av stortingssalen – helt i samme stil som før.

Fra Stortingets høytidelige åpning 2. oktober 2015. Foto: Stortinget.

Stortingets forsamlingssal, i dag kalt Eidsvollsgalleriet, ca. 1900. I mangel av egne kontorer ble forsamlingssalen det naturlige oppholdsrom for representantene. Foto: A. B. Wilse. Stortinget.

Stortingssalen sett fra publikumsgalleriet i 1866, illustrasjon fra Skilling-Magasin.

Arkitekt Langlet var opptatt av at stortingsbygningen skulle være åpen for folket. Fra en av disse herskapelige dørene i Karl Johans gate går trappen opp til publikumsgalleriet i stortingssalen. Foto: Stortinget.

Wilhelm Von Hanno og Schirmers vinnerutkast fra 1857. Utkastet var i streng gotiserende stil, og hadde et stort tårn mot Karl Johans gate.

Vinnerutkastet ble imidlertid forkastet til fordel for Langlets forslag, blant annet fordi sistnevnte hadde en avrundet stortingssal.

Vi kan ta med oss en film om den norske Grunnloven også:



Stortingsbygningen 150 år / Wikipedia