Sverre Fehn (Sverre Olav Fehn, 1924-2009) ble født på Kongsberg i 1924 og vokste senere opp i Tønsberg hvor faren var politimester fra 1936 til 1942. Han tok artium i 1944, og begynte etter krigen på Statens arkitektkurs i Oslo hvor han ble ferdig utdannet da han var 25 år. Han ble senere professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, hvor han var ansatt fra 1971 til han gikk av ved aldergrensen i 1994.
I 1958 tegnet han Norges paviljong til verdensutstillingen i Brussel. Utformingen fikk svært positiv omtale og samme året fikk han i oppdrag å tegne Nordens paviljong til Veneziabiennalen. Paviljongen sto ferdig i 1962. Fra da av ble Sverre Fehn ofte omtalt internasjonalt. Hans internasjonale renommé kulminerte i 1997 da han mottok arkitekturens høyeste utmerkelse; «The Pritzker Architecture Prize». Han mottok også Heinrich-Tessenows gullmedalje i 1997. Fra det franske arkitekturakademiet mottok han gullmedalje og han ble tildelt den norske Grosch-medaljen i 2001.
Villa Norrköping
Til Norrköpingsutställningen i 1964 («NU-64») ble denne Fehn-villaen oppført i et nytt boligkvarter, «Norden», sørvest i Norrköping. Utstillingsdelens tittel var ”Nordisk villaparad”. Utstillingsprogrammets idé var å utforme enkle og rasjonelle modulsystemer for mindre familieboliger, men resultatet ble i praksis eksklusive og dyre privatboliger.
Norrköping-villaen med areal på 150 kvadratmeter har en symmetrisk og korsformet grunnplan. Bygningen har en kombinasjon av ”lukket” og ”åpen” form: Fire symmetrisk plasserte hjørnerom med lukkede ytre bærevegger i teglmur er sammenknyttet ved hjelp av åpne fasadepartier (hjørnekarnapper) i glass og limtre. Romstrukturen i bygningen er åpen, men bygningen kan også avdeles i ni ulike rom som innrammer husets ”kjerne”; et sentralrom med våtromelementer som bad og kjøkken. Den kvadratiske midtkjernen har tak formet som en lanterne som slipper lys ned i midtdelen hvor man ellers ikke ville ha fått direkte dagslys. Til boligen tegnet også Fehn egne møbler i strengt geometriske former; fire lave trekantede krakker kunne for eksempel settes sammen til et kvadratisk stuebord.
Et av byggets fortrinn var at det kunne tilpasses ulike terreng og tomteforhold. Boligområdet i Norrköping mangler også tydelige avgrensninger mellom tomtene. Derfor brukte Fehn to avskjermende murer i samme utforming som boligens bærevegger, og disse uterommene fikk også funksjon som biloppstillingsplass, søppelrom og utegrillplass.
Länsstyrelsen i Östergötland og Riksantikvarieämbetet fredet bygningen i 2001 gjennom såkalt ”byggnadsminnesförklaring” (svensk forskift om fredning som tilsvarer norske fredningsvedtak).
Villa Schreiner
Etter fire års samråd med byggherren Per Schreiner, ble Villa Schreiner ferdigstilt i 1963. Villa Schreiner ligger på Kringsjå i Oslo og er den første enebolig som Fehn tegnet i Norge. Boligen med sine skyvedører i glass, store horisontale vindusflater og konstruksjonsstruktur med synlige bærepilarer fra bakkenivået til taket, ser ut til å være påvirket av den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohes kjente byggverk «The Farnsworth House» (1951, Illinois, USA).
Villa Schreiner har en grunnflate på 120 kvadratmeter med alle funksjoner samlet på ett plan. Mot skogsveien (Langmyrgrenda) har bygningen en «lukket fasade» med tette, panelte vegger uten vinduer. Mot den private hagedelen i vest «åpner» bygningen seg med store glassflater og skyvedører slik at naturtomten fremtrer som et stort panorama fra den åpne stuen. Slik nedbygges delvis skillet mellom opplevelsen av å være «ute og inne».
Bygningens romskjema er i likhet med Norrköping-villaen utviklet rundt en sentral kjerne (sentralt midtrom) som får inn dagslys ovenfra gjennom høytsittende smale liggende vinduer. De innvendige veggene går ikke helt opp til taket, slik at hele grunnflaten i praksis nærmest fremtrer som et «felles rom». Den indre romkjernen har en våtromssone med bad og kjøkken. Materialbruken er enkel; utvendig panel, bærekonstruksjon og laminerte bjelker er utført i norsk furu. Innvendig er veggene utført i teglstein eller furupanel, mens gulvene er utført i lysgrå terrasso. Villa Schreiner preges av en nitid detaljeringsgrad, hvor Fehn også i stor grad har tegnet boligens møblement.
Bygningen er uten kjeller og plassert på fjellgrunn, mens hagen har skogbunndekke. Med økologisk bevissthet ble det under husbyggingen lagt vekt på å opprettholde tomtens skogskarakter uten hugging av de eksisterende furutrær. En av hovedintensjonene med bygningen var nettopp å oppnå et samspill mellom stedets kvaliteter utendørs- og innendørs. Sverre Fehn mottok Treprisen for villaen i 1973 og Houens Fonds diplom i 1991.
Riksantikvaren fredet bygningen i 2011.
Villa Busk
Bygningskomplekset Villa Busk ble oppført for plateprodusent Terje Busk i 1989-90. Anleggets ulike bygningsdeler er tilpasset det sterkt skrånende og vanskelige terrengforholdet på stedet. Dette preges av store nivåforskjeller (etasjevariasjon) mellom kompleksets ulike boligdeler.
Bygningskomplekset har en horisontal hovedfløy med 40 meter langfasade, støpt på fjell, og en høy vertikal sidebygning som rager opp fra bunnen av det sterkt fallende terrenget. Den høye sidebygningen er et fire-etasjers tårnbygg med pyramidalt tak som er sammenføyd med hovedfløyen gjennom en fritthengende innbygget gangbro (tverrakse) med hele vindusflater i glass og diagonal trelaminat-struktur. Hovedfløyen (horisontalt liggende og støpt på fjell) har langfasade i ubehandlet betong (hvor man ser vertikale spor etter forskalingsmaterialene), mens den vertikale tårnbygningen har limtrestruktur og er kledd med umalt redwood-panel. Takene er tekket med skifer og kobber. Det høye fire-etasjers tårnet (sidebygningen) har innvendig vindeltrapp. Sverre Fehn har også tegnet en rekke av interiørdetaljene, blant annet åpent ildsted (peis) og betongstøpt sofa.
Villa Busk ble fredet av Riksantikvaren i 1993.
Skådalen kompetansesenter
Fehn valgte et arkitektonisk hovedgrep for å synliggjøre forskjell på boligkvarteret og skolesonen: Bygningene i boligkvarteret har rettvinklede fasader og tak som enten er bueformede eller avtrappede for å følge det fallende terrenget. Bygningene i skoledelen har derimot buede fasader og flate tak. Anleggets bygninger er oppført med ubehandlede betongkonstruksjoner og betongtak. Fasadene har delvis utvendig rød teglsteinstekking. Teglstein går også igjen i vegger og interiør. Et annet hovedtrekk er vindusbånd med variert vindusinndeling.
Fehn var opptatt av at bygningene skulle ha småskalaform som var tilpasset mindre barn. I flere av bygningene er vinduene plassert svært lavt med tanke på barns synsvidde. Den terrengtilpassede arkitekturen i lav skala rundt et tun, skulle gi et humant preg til internatbarn som måtte bo hjemmefra i kortere eller lengre perioder. Bruken av veggflater med synlig ubehandlet betong innvendig, skapte likevel motstand i pressen, og ble oppfattet som et inhumant innslag. Den enkle materialbruken med ubehandlete betongflater ga også uheldige akustikkvirkninger innendørs. Ved ferdigstillelsen i 1976, skrev Dagbladets kommentator Gerd Benneche svært negativt om Fehns løsninger. Anlegget ble i anmeldelsen omtalt på førstesiden av Dagbladet som et «betonghelvete» for døve barn. Denne avisepisoden førte til offentlig oppdragstørke for Sverre Fehn i 15 år, frem til han fikk oppdraget med Norsk Bremuseum i Fjærland (ferdigstilt i 1991), Aukrustsenteret i Alvdal (1996) og Ivar Aasen-tunet i Ørsta (2000).
Skådalen kompetansesenter ble fredet i 2010.
Arkitekturmuseet, Nasjonalmuseet (fredet 2008)
Foto: Anne-Sophie Ofrim
Et av de siste arbeidene Sverre Fehn ledet var utstillingspaviljongen til Arkitekturmuseet / Nasjonalmuseet i Oslo, som åpnet i 2008. Utstillingsbygningens eksteriørmessige hovedgrep er en kombinasjon av hele veggflater av ubehandlet betong og hele veggflater i glass. De slakt skrånende betongveggene (i hjørnet mot krysset av Myntgata / Nedre Slotts gate) danner en ytterste ‘skansemur’ og gir et visuelt ekko til murene på Akershus festning som kan ses fra bygningen.
Utstillingspaviljongen er reist i tilknytning til den første bygningen til Norges Bank i daværende Christiania, oppført i 1830 og tegnet av Christian Heinrich Grosch (1801-1865). Fehns kontor ominnredet og restaurerte også denne bygningen da Arkitekturmuseet skulle flytte inn.
Riksantikvaren fredet denne bygningen, inkludert Fehns nye paviljong, ved åpningen av Arkitekturmuseet i 2008.
Med denne utstillingsbygningen var ringen nærmest sluttet for Sverre Fehn. En av de første offentlige bygningene Fehn tegnet var jo nettopp en utstillingspaviljong, til verdensutstillingen i Brussel i 1958.
Kilde: Riksantikvaren
Innlegg
_(6440931233).jpg){kind=link}
Legg inn en kommentar