 |
| Foto: Sudika |
– Dette er alvorlig fordi det kan gi negative helseeffekter for mange og redusert livskvalitet for særlig utsatte grupper, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.
Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid for å sikre god luftkvalitet i byområder ble overlevert Stortinget 24. november 2015.
Forurensingsforskriftens grenseverdier for svevestøv er i hovedsak overholdt i de fleste kommunene. Når det kommer til de strengere nasjonale målene for svevestøv som skulle nås innen 2010, er derimot 11 av 14 kommuner som overvåker dette fortsatt langt unna målene. Bergen, Drammen, Oslo, Trondheim og Stavanger har i tillegg hatt gjentatte brudd på forurensingsforskriftens grenseverdi for nitrogendioksid.
– Disse fem store kommunene har nær 1,4 millioner innbyggere. Mange kan dermed få forringet helse på grunn av langvarig eksponering av for høye nivåer av både svevestøv og nitrogendioksid, påpeker riksrevisor Per-Kristian Foss.
Det kan være vanskelige målkonflikter mellom krav til lokal luftkvalitet i byområder og andre samfunnshensyn som trafikksikkerhet, støy og framkommelighet. Oppgaver og ansvar er fordelt mellom blant annet helse-, samferdsel- og miljøsektoren og sentrale og lokale forvaltningsnivåer.
– Dette kan gi pulverisering av ansvar og manglende evne til å beslutte og å iverksette tiltak, sier Foss.
Som forurensingsmyndighet skal kommunene utrede og gjennomføre nødvendige tiltak for å redusere forurensingsnivåene dersom de er for høye over tid. Det er alvorlig at kravet om å utrede tiltak ikke har blitt fulgt i mange av de aktuelle kommunene. Det er Miljødirektoratet som skal følge opp og kan stille krav til kommunenes utredninger.
– Klima- og miljødepartementet må sørge for at Miljødirektoratet forsterker sin veiledning og oppfølging av kommunene, sier Foss.
Målstrukturen på området er komplisert og krevende; grenseverdier og vurderingsterskler varierer i forurensingsforskriften, nasjonale mål og Folkehelseinstituttets luftkvalitetskriterier. Målene er i tillegg bare delvis sammenlignbare, og nivåer for ulike typer tiltak er komplisert.
– Dette er krevende for kommunene å forholde seg til og skaper et uoversiktlig bilde. Målstrukturen på området bør forenkles, påpeker riksrevisoren.
Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvaret for de nasjonale målene, men er avhengig av at Samferdselsdepartementet legger til rette for lokale virkemidler og at kommunene tar disse i bruk.
– Kommunene må få god veiledning om mulige tiltak for å bedre luftkvaliteten. Kommunene er gitt ansvaret for at krav overholdes, men iverksettelsen kan svekkes ved statlige organers overprøving, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.
Klima- og miljøministeren og samferdselsministeren viser i sitt svar til Riksrevisjonen til at det er satt i gang en rekke prosesser for å styrke arbeidet med lokal luftkvalitet og at arbeidet har høy prioritet i regjeringen.
Forurensingsforskriftens grenseverdier for svevestøv er i hovedsak overholdt i de fleste kommunene. Når det kommer til de strengere nasjonale målene for svevestøv som skulle nås innen 2010, er derimot 11 av 14 kommuner som overvåker dette fortsatt langt unna målene. Bergen, Drammen, Oslo, Trondheim og Stavanger har i tillegg hatt gjentatte brudd på forurensingsforskriftens grenseverdi for nitrogendioksid.
– Disse fem store kommunene har nær 1,4 millioner innbyggere. Mange kan dermed få forringet helse på grunn av langvarig eksponering av for høye nivåer av både svevestøv og nitrogendioksid, påpeker riksrevisor Per-Kristian Foss.
Det kan være vanskelige målkonflikter mellom krav til lokal luftkvalitet i byområder og andre samfunnshensyn som trafikksikkerhet, støy og framkommelighet. Oppgaver og ansvar er fordelt mellom blant annet helse-, samferdsel- og miljøsektoren og sentrale og lokale forvaltningsnivåer.
– Dette kan gi pulverisering av ansvar og manglende evne til å beslutte og å iverksette tiltak, sier Foss.
Som forurensingsmyndighet skal kommunene utrede og gjennomføre nødvendige tiltak for å redusere forurensingsnivåene dersom de er for høye over tid. Det er alvorlig at kravet om å utrede tiltak ikke har blitt fulgt i mange av de aktuelle kommunene. Det er Miljødirektoratet som skal følge opp og kan stille krav til kommunenes utredninger.
– Klima- og miljødepartementet må sørge for at Miljødirektoratet forsterker sin veiledning og oppfølging av kommunene, sier Foss.
Målstrukturen på området er komplisert og krevende; grenseverdier og vurderingsterskler varierer i forurensingsforskriften, nasjonale mål og Folkehelseinstituttets luftkvalitetskriterier. Målene er i tillegg bare delvis sammenlignbare, og nivåer for ulike typer tiltak er komplisert.
– Dette er krevende for kommunene å forholde seg til og skaper et uoversiktlig bilde. Målstrukturen på området bør forenkles, påpeker riksrevisoren.
Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvaret for de nasjonale målene, men er avhengig av at Samferdselsdepartementet legger til rette for lokale virkemidler og at kommunene tar disse i bruk.
– Kommunene må få god veiledning om mulige tiltak for å bedre luftkvaliteten. Kommunene er gitt ansvaret for at krav overholdes, men iverksettelsen kan svekkes ved statlige organers overprøving, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.
Klima- og miljøministeren og samferdselsministeren viser i sitt svar til Riksrevisjonen til at det er satt i gang en rekke prosesser for å styrke arbeidet med lokal luftkvalitet og at arbeidet har høy prioritet i regjeringen.
Innlegg
Legg inn en kommentar