Ikke lett å bygge by

Det er ikke lett å trekke de lange linjene i byplanleggingen: I 1923 begynte arbeidet med en stor gipsmodell av Oslo, ledet av arkitekten og byplanleggeren Harald Hals. Modellen sto ferdig i 1930, men ble revidert flere ganger fram mot 1940. Modellen er like mye fiksjon som fakta. Den blander sammen bruddstykker av en eksisterende historisk by med forslag til fremtidige gater, bygninger og nabolag.

Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) kritiserer Raymond Johansen (A) som i DN 12. august tar til orde for at Oslo til enhver tid skal ha minst 100.000 ferdig regulerte og byggeklare tomter. Røsland spør: Er dette egentlig en strategi for byutvikling i Europas raskest voksende hovedstad?

I kommuneplanen byrådet nylig fremmet, viser vi potensial for 120.000 nye boliger i Oslo frem mot 2050. Vi synliggjør mulighetene for moderat fortetting i småhusområder og rundt t-banestasjoner, bebyggelse rundt kollektivknutepunkter og områder som kan utvikles til nye bydeler frem mot 2050. Vi redegjør for hvordan vekst i innbyggertall og boliger må følges av arealer til næring og arbeidsplasser. Vi synliggjør og reserverer areal til det som trengs av teknisk infrastruktur som kollektivtrafikk, sykkelstier, parker, veier, vann og avløp og til sosial infrastruktur som skoler, barnehager, institusjoner og idrettsanlegg.
/../
At alt skal reguleres og klargjøres straks, er en kostbar og ineffektiv strategi. Eiendomsskatt vil ikke kunne bære den. Johansen reduserer byutviklingspolitikk og byplanlegging til et spørsmål om høyde og bredde på enkelthus. Oslo kommunes rolle blir å bygge infrastruktur som utbyggerne til enhver tid måtte trenge, der de måtte trenge den.

Hvilke områder som skal utvikles, når og på hvilken måte, blir ikke lenger en offentlig oppgave å ta stilling til. Det mener jeg det opplagt er og bør være.

Det er et paradoks at et forslag som svekker offentlig styring med hvor og når boligene skal bygges fremmes av en sosialdemokrat.

Som byrådsleder må man både lytte til og ha et godt samspill med utbyggings- og utviklingsaktørene i byen. Det er de som stiller med risiko og kapital, og langt på vei er det de som gjennomfører mye av det som ligger i byens reguleringsplaner. Deres kreativitet og kompetanse har gitt byen mange enestående byområder.

Ønsket om en mangedobling av antall ferdigregulerte tomter nærmest til utbyggernes frie disposisjon, har vært et ønske i årevis. Det er legitimt. Men at utbyggerne ønsker det, er ikke ensbetydende med at de bør få det.

Kilde: DN.no