Arkitekturen som speil

Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Cubaneren Carlos Garaicoa samler brokker, bruddstykker og løsrevne inntrykk fra byen; det kan være skilt og kumlokk, byrom eller bygninger. Garaicoa er en verdensstjerne, en kunstner som har markert seg på det som er av viktige biennaler og mønstringer. Det er med andre ord en begivenhet når denne kunstneren for første gang stiller ut separat i Norden, på Nasjonalmuseet.

Dette er Carlos Garaicoa første utstilling i Norden. Han har de siste 10–15 årene blitt vist på alle store internasjonale biennaler, som Venezia, Havanna, Sao Paulo og på Documenta. Utstillingen presenterer et stort utvalg av Garaicoas nyere verk, og hans tidligere arbeid innen skulptur, installasjon, tegning og fotografi fra begynnelsen av 2000-tallet.

Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Utstillingen rommer flere fortellinger: Den forteller om byen hvor menneskene bor og lever, om store bygg tuftet på makt og politiske ideologier, og om ruiner fra fordums storhet eller bygg som aldri ble ferdigstilt. Det urbane landskapets skjønnhet og motsetninger er et hovedtema i den kubanske kunstneren Carlos Garaicoas kunstnerskap, både på politisk og poetisk nivå.

Utstillingen speiler kunstnerens opplevelse av byene han har levd i. Garaicoa vokste opp i Havanna, i et land fullt av motsetninger. Kontrasten mellom det spartanske dagliglivet i kommunistiske Cuba og Castro-regimets utopiske verdier var stor. I dag veksler han på å oppholde seg her, og i Madrid i Spania.

Arkitekturen er i følge Garaicoa «en disiplin som har spilt en av de viktigste rollene i samfunnet, og som har vært med på å forme alle de politiske, ideologiske og sosiale endringene og hendelsene som har funnet sted i vår tid».

Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Ruinene i Havanna forteller om ideologier som havarerte – de forteller om politikk som feilet og hvordan maktpersoners arroganse har skapt storslått arkitektur, men lidelse for enkeltmenneskene. Problemstillingen er fremdeles relevant, med eurokrisen som et godt eksempel.

Innenfor det urbane rom føyes disse virkelighetene og ytterpunktene sammen. Arkitekturen blir som en scene hvor menneskene utspiller sine liv og responderer på politiske visjoner og makt gjennom blant annet demonstrasjoner og graffiti – ord og handlinger som forteller hva innbyggerne føler.

Garaicoas byarkeologi, opptegninger av arkitektoniske strukturer og sarkastiske spark til makteliten kommer til Oslo på et svært passende tidspunkt; hovedstadens landskap gjennomgår en rask og omfattende forvandling, og rundt om i landet bygges nye kulturhus og leilighetskompleks. Men, for hvem bygges alt det nye? Skapes de gode og viktige rommene hvor små og store hendelser gir livet mening? Hvem styrer utviklingen, og hvem blir den til glede for?

Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Garaicoa lager ikke bare kunst, men redskaper for å tenke forbindelsene mellom makt og avmakt.

For de forskjellige byene gjennom verdenshistorien, og hvordan mennesker har organisert seg gjennom dem, er ganske visst prismer for kulturen de befinner seg i. Men byer er også konsentrasjonsfelt for makt og penger. Det er ingen steder hvor ubalansen mellom fattig og rik, utenfor og innenfor, høyt og lavt, er så tydelig som i urbane landskap.

Garaicoa slekter på franskmannen Henri Lefebvre, som hevdet at det urbane konkretiserer menneskets dypeste behov – at den gjør synlig asymmetrien mellom fattig og rik, mellom makt og maktesløshet. Men samtidig er byen en levende organisme forbundet med våre drømmer, med vår evne til å forestille oss en bedre verden, hevdet han. Gjennom å forme byen former vi oss selv. Folket har derfor en rett til byen, sier Lefebvre, på samme måte som vi har en rett til å bestemme over vår egen fremtid og vår egen skjebne.

Kilde: Carlos Garaicoa - Nasjonalmuseet / Aftenposten