En verden av kjemikalier

Foto: epSos.de

Verden er blitt som et lite tettsted, skriver Leiv K. Sydnes, professor i organisk kjemi ved Universitetet i Bergen, i Bergens tidende. På samme måte som alle merker når det brennes bål eller dumpes avfall langs fjæren i en bygd på Vestlandet, så merker vi gradvis følgene av uvettig utvinning og ukyndig bruk av kjemikalier i global skala i form av forurensning og endrede levevilkår. Verken lokalt eller globalt blir konsekvensene åpenbare med en gang; de utvikler seg over tid, og tempoet i utviklingen øker i takt med befolkningsøkningen.

Slik kan vi ta for oss kjemikalium etter kjemikalium, og konklusjonen blir etter hvert klar: Hver og en av oss tilfører miljøet kjemikalier som ikke er spesielt giftige, men som kan påføre oss betydelige miljøproblemer. Igjen gjelder at jo flere vi blir, desto større vil problemet bli. Tiden er derfor inne for å saumfare forbruksmønsteret vårt og sette en stopper for salg og bruk av kjemikalier som ikke oppfyller strenge miljøkrav.

Å snu utviklingen vil bli krevende. For det første er jordens ressurs- og miljøbalanse et resultat av mange kjemiske prosesser som er så kompliserte at det er vanskelig selv for spesialister å forutsi hva som vil skje. Dermed er det vanskelig å utarbeide konkrete, forutsigbare handlingsplaner og enda verre å få politikere og menigmann til å støtte opp om konkrete tiltak. I alle land vil tiltakene være dyre, og i mange land vil de være vanskelig å sette ut i livet. Uansett vil det kreve resolutt samhandling på tvers av landegrensene.

Men det stopper ikke her. For samtidig som forurensende produksjon og forbruk fases ut, må ny, bærekraftig praksis komme i stedet. Men det vil ta år før selv de mest vellykkede tiltakene gir resultater, og mens vi venter på dem, må støtten om tiltakene holdes ved like. Konturene av en fremtid som vil kreve internasjonal handlekraft for å utvikle og sette radikalt nye løsninger ut i livet, er i ferd med å vokse frem. Det 21. århundre vil derfor kunne bli en avgjørende epoke i vår historie.

Kilde: Bergens Tidende