Hovedstadens gamle forsteder

Bygging av Oslo rådhus, 1935. Den gamle bebyggelsen i Pipervika måtte etter hvert gi plass til den nye Rådhusplassen, Sjøgaten, og Rosenkrantz' gate

– Det er ganske lett for oss å romantisere de gamle byene. Hvis vi hadde opplevd de gamle arbeiderstrøkene på begynnelsen av 1900-tallet, hadde kanskje ikke sanering virket som noen dårlig idé, sier Mari Hvattum, professor ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

Over hele Europa skjedde det en enorm tilflytting til storbyer gjennom 1800- og 1900-tallet, og resultatet var uorganiserte, skitne og rotete bydeler. Historien om Enerhaugen er ikke spesiell i europeisk sammenheng. Folk bodde, jobbet og levde på samme sted.

Det vokste fram en byplanleggingsideologi, basert på modernistiske ideer utover på 1930-tallet. aotiske slummer skulle vike for en rasjonell inndeling av byen.



Mellom 1920 og 1970-tallet skulle mange av de gamle nabolagene i Oslo rives. Kampen, Grünerløkka, Sagene og Rodeløkka skulle bort, i dag noen av Oslos dyreste og mest populære boligstrøk.

Vanlige folk skulle få muligheten til å bo i rene, fine og moderne leiligheter. Byen skulle bli rasjonelt bygget opp, med bolig, fritid og arbeid atskilt fra hverandre.



På tross av framtidsdrømmene, ble de fleste av disse planene aldri satt ut i live. Mot slutten av 1970-tallet snudde kommunens saneringslyst. Rehabilitering og verning ble viktigere for Oslofolk.

Men på Enerhaugen ble sanering- og gjenoppbyggingsplanene faktisk gjennomført. En hel bydel, med gater og hus ble jevnet med jorden, og de snirklete små smugene ble erstattet av den gangen kliss moderne høyblokker, sterkt inspirert av modernismens boideal.



Rester av gamle Enerhaugen står i dag på Norsk folkemuseum, fem trehus ble ikke revet, men flyttet til museet.



Kilde: forskning.no