50 år siden oljeeventyret begynte

Med et mulig unntak av vannkraften har ingen områder hatt større betydning for norsk ingeniørkunst sammenlignet med oljesektoren. Det er derfor grunn til å dvele litt ved at det i dag er 50 år siden det ble vedtatt en kongelig resolusjon om reglene for petroleumsvirksomheten. Bare fire dager senere ble de første konsesjonene lyst ut.

I slutten av 1950-årene var det få som trodde på et norsk olje- og gasseventyr. I et brev til Utenriksdepartementet i februar 1958 skrev Norges Geologiske Undersøkelse :«Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

Hendelsen som åpnet folks øyne for at det kunne være hydrokarboner i Nordsjøen var det nederlandske funnet av gass i Groningen i 1959. Dette funnet førte til entusiasme i en del av verden der energikonsumet i stor grad baserte seg på kull og importert olje. I iveren etter å finne mer ble oppmerksomheten rettet mot Nordsjøen. Norges geologiske ekspertise var negativ til olje- og gassforekomster, men dette kunne ikke stoppe entusiasmen etter gassfunnet i Nederland.

I oktober 1962 sendte Phillips Petroleum et brev til myndighetene i Norge om tillatelse til leting i Nordsjøen. Selskapet ville ha lisens for de delene av Nordsjøen som lå på norsk territorium og som muligens ville komme innunder norsk sokkel. Tilbudet var på 160.000 dollar per måned. Tilbudet ble sett på som et forsøk på å få eksklusive rettigheter. Det var utelukket for myndighetene å overlate hele sokkelen til et selskap. Dersom områdene skulle åpnes for leting måtte flere selskaper inn.

I mai 1963 proklamerte regjeringen Gerhardsen Norges suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Ny lov slo fast at staten var grunneier og at bare Kongen (regjeringen) kunne gi tillatelser til leting og utvinning. Selskapene fikk muligheten til å foreta forberedende undersøkelser det samme året. Tillatelsene ga blant annet rett til seismiske undersøkelser, men ikke til boring.

Det norske oljeeventyret startet for alvor med funnet av Ekofisk i 1969. Produksjonen fra feltet tok til 15. juni 1971. I årene etter ble det gjort en rekke store funn. I 1970-årene var letevirksomheten konsentrert til områdene sør for Stad. Sokkelen ble gradvis åpnet og kun et begrenset antall blokker ble utlyst i hver konsesjonsrunde. I startfasen dominerte utenlandske selskaper letevirksomheten og de sto for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Statoil ble opprettet i 1972 og regelen om 50 prosent statsdeltakelse i hver utvinningstillatelse ble etablert. Regelen ble senere endret slik at staten nå vurderer om det skal være statlig deltakelse og om andelen skal settes lavere eller høyere i hvert enkelt tilfelle.

Foto: BoH

Vi hadde «flaks» siden den først var kun Ekofisk som ble oppdaget som følge av denne utlysningen. Ekofisk fikk dermed svært stor betydning for å få oljevirksomheten i gang, men de virkelig store inntektene kom senere. De utenlandske oljeselskapene hadde muligheten i 1965, men de søkte ikke på blokker som inneholdt de store feltene som ble helt avgjørende for utbyggingen av norsk oljeteknologi: Statfjord, Gullfaks og Troll.



– Det var her Norge og norske selskaper utviklet norsk oljekompetanse. Det var mulig fordi vi litt senere i den norske oljealderen var i en mye sterkere forhandlingsposisjon enn i starten. Fra 1974 økte Norge oljeskatten til nesten 80 prosent. Da strammet vi til og ble den oljenasjonen vi nå er kjent som, en strengt regulerende stat som passer på at nesten all oljerente går til nasjonen Norge, sier oljehistoriker Helge Ryggvik til NTB.

Ryggvik mener likevel at det forut for tildelingen ble gjort kloke valg. Helt avgjørende var det at vi valgte å kopiere britenes modell med et konsesjonssystem.



Fra 1. januar 1985 ble petroleumsvirksomheten omorganisert. Deltakerandelen til staten ble delt i to, en knyttet til selskapet og en knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE). SDØE er en ordning der staten eier en andel i en rekke olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg. Andelen blir fastsatt ved tildeling av utvinningstillatelser og størrelsen varierer fra felt til felt. Som en av flere eiere dekker staten sin del av investeringer og kostnader, og får en tilsvarende del av inntektene fra utvinningstillatelsen. Våren 2001 vedtok Stortinget at 21,5 prosent av verdien av SDØE andelene kunne selges. 15 prosent ble solgt til Statoil og 6,5 % ble solgt til andre rettighetshavere. Salget av SDØE andeler til Statoil ble sett på som et viktig element i å gjennomføre en suksessfull børsnotering og privatisering av Statoil. Statoil ble børsnotert i juni samme år og opererer nå på lik linje med enhver annen aktør på norsk kontinentalsokkel. Statsaksjeselskapet Petoro ble opprettet i mai 2001 for å ivareta SDØE på vegne av staten.

Petroleumsvirksomheten har hatt mye å si for den økonomiske veksten i Norge, og for finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Gjennom over 40 års virksomhet har næringen skapt verdier for godt over 10 000 milliarder kroner, målt i dagens pengeverdi. I 2013 sto petroleumssektoren for 22 prosent av verdiskapingen i landet. Verdiskapingen er mer enn dobbelt så stor som i landindustrien, og rundt 15 ganger den samlede verdiskapingen i primærnæringene.

Kilde: Dn.no og Regjeringen.no