Kampen for Y-blokka forener et bredt fagmiljø, men det finnes enkelte motstemmer. Deres kronargument er at Y-blokka skaper dårlige byrom. Jan Carlsen spør hvorfor hans arkitektkolleger ikke er opptatt av byplanen. Svaret er todelt: Vi mener Y-blokka har kvaliteter i byrommet. Dernest er bygningen så verdifull som kunst- og arkitekturverk, og som kulturminne og bærer av historie, at den må være premiss for videre utvikling.
 |
| Foto |
Byen som historisk lappeteppe
Som de fleste byer er Oslo et konglomerat av gamle og nye bygninger, historiske og moderne byplangrep. Noen steder er helhetlige miljøer bevart, andre steder kun fragmenter og enkeltbygninger, til berikelse. Byutvikling bør handle om å bevare det beste fra fortida og kombinere dette med ny arkitektur av høy kvalitet.
I Oslo er de historiske kvalitetene stemoderlig behandlet, vårt historiske sentrum er fragmentert, og mange fine miljøer er tapt. Store deler av 16–1700-tallsbyen i Kvadraturen er revet, likeså monumenter fra nasjonsbyggingen og byveksten på 1800-tallet. Dagens nye bebyggelse holder ofte ikke mål. Spekulasjonsbyggeri og simpel arkitektur med kort levetid gir bygninger som ikke har tilstrekkelig kvalitet til å bli framtidas kulturminner.
Skal vi fortsette slik? Retorikken lyder: «Vi kan ikke ta vare på alt. Vi må slippe til det nye!» Selvsagt. Men vi skal ta vare på det beste, slik at vår hovedstad ikke tømmes for innhold, men beholder sin historie, sine kvaliteter og sin verdighet.
Uten Y-blokka får vi et smertelig hull i byveven. Arkitekt Viksjøs regjeringskompleks er ikonisk og av internasjonal verdi, ikke minst på grunn av de integrerte kunstverkene av Picasso. De inngår i betongen og kan ikke løsrives fra konstruksjonen. «Fiskerne» tilhører veggen mot Akersgata, der kunsten bys fram til folket. Skal kommende generasjoner lese om Y-blokka i norsk arkitektur- og kunsthistorie uten å få oppleve den? Allerede før terrorangrepet 22. juli 2011 var regjeringsbygningene kanonisert og omtalt som et hovedverk i norsk etterkrigsmodernisme. Derfor foreslo Statsbygg, Riksantikvaren og et samlet regjeringsapparat å frede anlegget.
Er det så lett for staten å rive fredningsverdige bygninger? Skyldes det at politikerne synes blokker i betong er stygt, uansett Y-blokkas unike kvaliteter og sterke protester? Eller skal hensynet til den nye byplanen rettferdiggjøre riving av et umistelig kulturminne?
Hvorfor rive?
Høyblokkas verdi ble akseptert etter hard kamp. Statsråd Jan Tore Sanner framhevet at de ville ta vare på noe av historien. Men det holder ikke å bevare halve anlegget. Bygningene hører sammen. Hvorfor rive en nær uskadd bygning i fredningsklasse? Regjeringen har forsøkt å gi svar, dels med vikarierende argumenter knyttet til byrom, miljøvern osv. Nå framhever Sanner sikkerheten: «Vi vil ikke ha en bygning som ligger rett over en tunnel.» I disse terrortider er dette uangripelig. Eller? Arkitekt og professor i samfunnssikkerhet ved UiS Sigmund Asmervik stiller betimelige spørsmål om sikkerhet og samlokalisering i Klassekampen 7. januar. Og en dåre kan spørrre ... Er det tryggere i et nytt høyhus, med tanke på brann, droner og andre utenkelige angrep, enn i en lavere, bunnsolid betongbygning som har vist seg å tåle en trøkk?
Det finnes garantert muligheter som inkluderer Y-blokka i et framtidig regjeringskvartal. Men arkitektene må gis anledning til å utrede dette, illustrere forslag der bevaring inngår. Det er skandaløst at regjeringen vedtar riving som premiss for plan- og designprosessen, før alternativer er tilstrekkeligvundersøkt. Dette angår oss alle.
Det er tunneler og parkeringshus under så mangt her i byen, under bygninger, gater og plasser. Hvorfor vil regjeringen absolutt kvitte seg med en av nasjonens mest særegne og verdifulle modernistiske bygninger? Prøv å finne den gode begrunnelsen – regjeringen har ikke klart det.
Y-blokkas tre byrom
Arkitekt Viksjø sto overfor et relativt lite regjeringskvartal da han i 1950-åra utarbeidet sitt konsept. Veien over Arne Garborgs plass ble stadig mer trafikkert. Hva gjør han? Jo, han legger et lokk og en trearmet bygning delvis over veien, og skaper dermed nye byrom og byggeareal. Er ikke det ganske smart? Y-blokkas tre uterom fungerer dels glimrende, dels har de stort forbedringspotensial.
Johan Nygaardsvolds plass med 1800-tallsalleen er et av byens fineste steder, som representativt byrom, og som minnested. Det er utmerket at regjeringen vil innrede infosenter om terrorangrepet 22. juli i paviljongen, et arkitektonisk smykke med dekorativ conglobetong og freidig utkraget tak. Y-ens krumme vegg danner motsvar til Bulls regjeringsbygning fra 1906. Krumningen skaper en innbydende gangåre gjennom kvartalet, favner Høyblokkas monumentalitet og sikrer tilstrekkelig lys og luft. Sammenstillingen av en rank høyblokk og en skulptural lavblokk er karakteristisk og har internasjonale forbilder, som FN-bygningen i New York (1952) og UNESCOs hovedkvarter i Paris (1958). Y-blokka er vårt hjemlige svar.
Foran Trefoldighetskirken skapes et siktrom, der Y-blokka viker tilbake for å gi innsyn til kirka fra Akersgata. En munning for en firefelts vei er aldri et hyggelig innslag i bybildet – det er veien og ikke Y-blokka som er problemet her. Og til sist Deichmanske bibliotek, der den frekke armen kommer for nær den nyklassisistiske fasaden. Også her skapes et åpent rom foran bygningens monumentale inngangsparti og trapp, et lokk der alt kan skje! I dag er stedet lite innbydende og bortgjemt, men med potensial for parkmessig opparbeiding, bygging av paviljonger og uteservering. Arkitektene Lunde & Løvseth tegnet forslag til forskjønnelse, men kun plassgulv og vannspeil mot Akersgata ble realisert i 1996.
Y-blokka er ikke til hinder for gode byrom! Samlokalisering og høy utnyttelse kan derimot være til hinder for et «godt, grønt og åpent byrom», slik regjeringen har visjoner om. Samtidig vil riving påføre byen enda et ubotelig tap.
En kortere versjon kan leses på Nye meninger
Som de fleste byer er Oslo et konglomerat av gamle og nye bygninger, historiske og moderne byplangrep. Noen steder er helhetlige miljøer bevart, andre steder kun fragmenter og enkeltbygninger, til berikelse. Byutvikling bør handle om å bevare det beste fra fortida og kombinere dette med ny arkitektur av høy kvalitet.
I Oslo er de historiske kvalitetene stemoderlig behandlet, vårt historiske sentrum er fragmentert, og mange fine miljøer er tapt. Store deler av 16–1700-tallsbyen i Kvadraturen er revet, likeså monumenter fra nasjonsbyggingen og byveksten på 1800-tallet. Dagens nye bebyggelse holder ofte ikke mål. Spekulasjonsbyggeri og simpel arkitektur med kort levetid gir bygninger som ikke har tilstrekkelig kvalitet til å bli framtidas kulturminner.
Skal vi fortsette slik? Retorikken lyder: «Vi kan ikke ta vare på alt. Vi må slippe til det nye!» Selvsagt. Men vi skal ta vare på det beste, slik at vår hovedstad ikke tømmes for innhold, men beholder sin historie, sine kvaliteter og sin verdighet.
Uten Y-blokka får vi et smertelig hull i byveven. Arkitekt Viksjøs regjeringskompleks er ikonisk og av internasjonal verdi, ikke minst på grunn av de integrerte kunstverkene av Picasso. De inngår i betongen og kan ikke løsrives fra konstruksjonen. «Fiskerne» tilhører veggen mot Akersgata, der kunsten bys fram til folket. Skal kommende generasjoner lese om Y-blokka i norsk arkitektur- og kunsthistorie uten å få oppleve den? Allerede før terrorangrepet 22. juli 2011 var regjeringsbygningene kanonisert og omtalt som et hovedverk i norsk etterkrigsmodernisme. Derfor foreslo Statsbygg, Riksantikvaren og et samlet regjeringsapparat å frede anlegget.
Er det så lett for staten å rive fredningsverdige bygninger? Skyldes det at politikerne synes blokker i betong er stygt, uansett Y-blokkas unike kvaliteter og sterke protester? Eller skal hensynet til den nye byplanen rettferdiggjøre riving av et umistelig kulturminne?
Hvorfor rive?
Høyblokkas verdi ble akseptert etter hard kamp. Statsråd Jan Tore Sanner framhevet at de ville ta vare på noe av historien. Men det holder ikke å bevare halve anlegget. Bygningene hører sammen. Hvorfor rive en nær uskadd bygning i fredningsklasse? Regjeringen har forsøkt å gi svar, dels med vikarierende argumenter knyttet til byrom, miljøvern osv. Nå framhever Sanner sikkerheten: «Vi vil ikke ha en bygning som ligger rett over en tunnel.» I disse terrortider er dette uangripelig. Eller? Arkitekt og professor i samfunnssikkerhet ved UiS Sigmund Asmervik stiller betimelige spørsmål om sikkerhet og samlokalisering i Klassekampen 7. januar. Og en dåre kan spørrre ... Er det tryggere i et nytt høyhus, med tanke på brann, droner og andre utenkelige angrep, enn i en lavere, bunnsolid betongbygning som har vist seg å tåle en trøkk?
 |
| Erling Viksjø tegnet en rekke forslag til regjeringsbygg. Dette fra 1947. |
Det finnes garantert muligheter som inkluderer Y-blokka i et framtidig regjeringskvartal. Men arkitektene må gis anledning til å utrede dette, illustrere forslag der bevaring inngår. Det er skandaløst at regjeringen vedtar riving som premiss for plan- og designprosessen, før alternativer er tilstrekkeligvundersøkt. Dette angår oss alle.
Det er tunneler og parkeringshus under så mangt her i byen, under bygninger, gater og plasser. Hvorfor vil regjeringen absolutt kvitte seg med en av nasjonens mest særegne og verdifulle modernistiske bygninger? Prøv å finne den gode begrunnelsen – regjeringen har ikke klart det.
Y-blokkas tre byrom
Arkitekt Viksjø sto overfor et relativt lite regjeringskvartal da han i 1950-åra utarbeidet sitt konsept. Veien over Arne Garborgs plass ble stadig mer trafikkert. Hva gjør han? Jo, han legger et lokk og en trearmet bygning delvis over veien, og skaper dermed nye byrom og byggeareal. Er ikke det ganske smart? Y-blokkas tre uterom fungerer dels glimrende, dels har de stort forbedringspotensial.
Johan Nygaardsvolds plass med 1800-tallsalleen er et av byens fineste steder, som representativt byrom, og som minnested. Det er utmerket at regjeringen vil innrede infosenter om terrorangrepet 22. juli i paviljongen, et arkitektonisk smykke med dekorativ conglobetong og freidig utkraget tak. Y-ens krumme vegg danner motsvar til Bulls regjeringsbygning fra 1906. Krumningen skaper en innbydende gangåre gjennom kvartalet, favner Høyblokkas monumentalitet og sikrer tilstrekkelig lys og luft. Sammenstillingen av en rank høyblokk og en skulptural lavblokk er karakteristisk og har internasjonale forbilder, som FN-bygningen i New York (1952) og UNESCOs hovedkvarter i Paris (1958). Y-blokka er vårt hjemlige svar.
Foran Trefoldighetskirken skapes et siktrom, der Y-blokka viker tilbake for å gi innsyn til kirka fra Akersgata. En munning for en firefelts vei er aldri et hyggelig innslag i bybildet – det er veien og ikke Y-blokka som er problemet her. Og til sist Deichmanske bibliotek, der den frekke armen kommer for nær den nyklassisistiske fasaden. Også her skapes et åpent rom foran bygningens monumentale inngangsparti og trapp, et lokk der alt kan skje! I dag er stedet lite innbydende og bortgjemt, men med potensial for parkmessig opparbeiding, bygging av paviljonger og uteservering. Arkitektene Lunde & Løvseth tegnet forslag til forskjønnelse, men kun plassgulv og vannspeil mot Akersgata ble realisert i 1996.
Y-blokka er ikke til hinder for gode byrom! Samlokalisering og høy utnyttelse kan derimot være til hinder for et «godt, grønt og åpent byrom», slik regjeringen har visjoner om. Samtidig vil riving påføre byen enda et ubotelig tap.
En kortere versjon kan leses på Nye meninger
Innlegg
Legg inn en kommentar