Drømmen om den gode diktator

Sten Inge Jørgensen skriver i Morgenbladet at klimaforkjemperne bør skaffe seg en partibok, da ytre politisk påvirkning åpenbart ikke virker.

Det er grunn til å tro at mange norske miljøvernere er ute av stand til å trenge ut av den norske boblen og gå inn i den globale konteksten som en klimakamp nødvendigvis må føres innenfor. Igjen kan vi bruke Naturvernforbundet som eksempel. Dets leder Lars Haltbrekken kom i et leserbrev til Morgenbladet sist uke med følgende påstand:

«Sammenliknet med mange andre europeiske land, er norske miljøorganisasjoner i stor grad orientert mot endringer på politisk nivå framfor et livsstilmiljøvern som privatiserer ansvaret for miljøproblemene.»

Formuleringen er avslørende. Sannheten er jo at miljøverninteressene har sterkere politisk gjennomslag i mange europeiske land enn de har i Norge. Men Haltbrekken er tilsynelatende mer glad i Norge enn i verdens klima, og rakker gjerne ned på utlendinger i en avledningsmanøver for å redde sitt eget selvbilde som innflytelsesrik.

Han burde heller reflektert litt over at norsk ungdom i større grad enn ungdommer fra noe annet land tror miljøproblemene er overdrevne. Det ble avdekket i en fersk internasjonal undersøkelse i forbindelse med FNs klimatoppmøte.

Den norske miljøbevegelsen vil neppe klare å prioritere én sak som overstyrer andre «gode formål» dersom de skulle få reell politisk makt. Men at de ikke kan fylle skoene til en diktator, diskvalifiserer dem ikke til økt innflytelse. Det er all grunn til å tro at miljøvernere som melder seg inn i de store partiene vil bidra til styrke deres klimafløyer betydelig, og det kan ha substansielle konsekvenser.

Kilde: Morgenbladet