Befri oss fra arkitekttegnete møteplasser

  by  Trevor Haldenby 

Marit Justine Haugen skriver om planlegging av gode møteplasser i Arkitekturnytt. Hennes hovedpoeng er vesentlig: det er ikke spektakulært utformede byrom, store torg og ekstravagante plasser som får folk til å være glad i en bydel. Attraksjonen i et godt byrom er menneskene i seg selv. Den gode møteplassen er et sted hvor man har lyst til å henge litt lenger fordi det er fylt av andre mennesker.

Europarådets Plass ved Jernbanetorget i Oslo er et eksempel på hvor galt det kan gå. Denne plassen er nylig opprustet og er tenkt å være en myldreplass og en møteplass for Oslos mest befolkede knutepunkt - i alle fall ifølge ambisjonene. Haugen er på ingen måte enig:

I praksis er det den mest tristeste plassen jeg vet om i Oslo og det med 150.000 mennesker i bevegelse gjennom den daglig. På sitt beste sitter det noen personer på kalde granittbenker og lurer på hvorfor det står et vannfall i skyggen langt borte. Skulpturene til Per Ung og Elena Engelsen er usynlige og syrinene henger med hodet. Det er mindre folk på den plassen en under skytingen i Sarajevo, sa min befaringspartner. Litt lenger opp mot vest ligger enda et opprustningsprosjekt under samme regi, Lille vinkels Plass. Plassen som tangerer funkisbygget vinkelgården ved Majorstuakrysset, har potensial til å bli en perle av et lite byrom men lider under samme estetikktyranni. Sånn sett ingen stor overraskelse når hovedkriteriet for utformingen er at den skal være lett å måke.

Siviliserte byrom er langt fra ensbetydende med levende byrom. De nylige opprustede siviliserte byrom er rutinepregete og etablerte, de er forutsigbare planlagt og dørgende kjedelig definert. Byrommene som bygges er for like både estetisk og funksjonelt. Følgelig kan de ikke innby til levende liv.

Arkitektur blir ubetydelig når det arkitektoniske handlingen løsriver seg fra de primitive, grunnleggende menneskelige behov. De menneskelig behov for en godt byrom er enkle gleder som sol, le for vind og menneskelige proporsjoner, men ikke bare det. Et godt byrom må åpne for det foranderlige. Den må følge sesong og døgn, det må ha en toleranse for det selvgrodde og det flerkulturelle. Det må være robust nok ti å ta opp i seg overraskende bruk og inspirerende nok til å inneha mange brukergrupper.

Jeg får med en gang assosiasjoner til Stewart Brands How buildings learn - en variant kunne være "How places learn". Design for endring og differensiert bruk har alltid vært en god ide.

Kilde: Arkitektnytt