Det moderne verdenskartets far 500 år

Bjørn Geirr Harsson, seniorrådgiver i Statens kartverk, har skrevet om Gerhard Mercator. 5. mars 2012 er det nemlig 500 år siden Mercator ble født. Han var mannen bak det som i dag kalles mercators kartprojeksjon, en kartprojeksjon som nærmest har vært enerådende blant sjøfarere, og en kartprojeksjon som brukes den dag i dag av Statens kartverk i sin fremstilling av topografiske kart.

Mercator var religiøst engasjert, og det første kartet han laget var et som fremstilte Palestina (1537). I 1552 flyttet han til byen Duisburg (i dag Ruhr-området i Tyskland) hvor han levde resten av sitt liv, og her engasjerte han seg sterkt i kartografisk virksomhet. To år efter at han kom til Duisburg, utga han et Europa-kart i seks deler.

I 1569 utga han også et sjøkart hvor meridianene ble konstruert som parallelle linjer, og dermed fikk han frem noe av det som er karakteristisk for mercators kartprojeksjon. Mercator publiserte et atlas ni år senere. Han døde som en respektert og velholden mann i 1594.

Det finnes svært mange måter å overføre jordoverflaten til et plant kart. En måte å systematisere mange av dem på, er å inndele dem i sylinderprojeksjoner, kjegleprojeksjoner og planprojeksjoner. Det har imidlertid vist seg å være en matematisk umulighet å få alle jordkulens egenskaper korrekt over til et plant kart. Man greier å beholde noen egenskaper, men må gi avkall på andre for å få konstruert et plant kart. Det kan sammenlignes med å få et appelsinskall til å bli flatt, efter at det er skrellet av appelsinen. For å få dette til må noe av skallet deformeres.

Disse problemene var sikkert noe Mercator merket da han konstruerte globuser, og de kan ha ligget til grunn for den løsningen han valgte i det som senere er blitt kalt mercators kartprojeksjon.

I mercators kartprojeksjon tenker man seg en sylinder som tangerer jorden rundt ekvator. Så tenker man seg videre jordoverflaten brettet ut på sylinderen slik at meridianene blir rette streker vinkelrett på ekvatorlinjen, og så brettes sylinderen ut til en plan flate, som blir kartet.

En meridian kan forklares som korteste linje fra pol til pol, langs den tenkte jordoverflate. Siden breddesirklene ved utbrettingen blir linjer parallelle med ekvator, vil det si at breddesirkler og meridianer på kartet blir rette linjer som danner vinkler på 90 grader over hele kartet.

På globusen smalner meridianene sammen når man går mot polene, og i selve polpunktet møtes alle meridianer. Ved at meridianene på mercatorkartet er parallelle linjer, betyr det at avstanden mellom meridianene strekkes ut når man følger dem mot polene. Det er ensbetydende med at målestokken økes mot polene.

Den store fordelen ved mercators kartprojeksjon er at man i kartet kan finne kursen (det vil si vinkelen fra nord) som en båt må holde for å komme over havet fra A til B. Den samme kursen man finner fra kartet, kan man seile etter med båtens kompass, når man har justert for misvisning. For kompasset peker mot magnetisk nordpol og meridianene mot geografisk nordpol. Forskjellen mellom retningen til magnetisk nord og geografisk nord kalles misvisning.

Les mer om historiske kart her.

Kilde: Statens kartverk