Erling Viksjø og Regjeringsbygningen

Regjeringsbygningen er et av de beste eksemplene på monumental modernisme innen norsk kunsthistorie der den kunstneriske utsmykningen er integrert i selve arkitekturen. Dette skriver Bente Aass Solbakken, kurator, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, i en innledning til museets nettutstilling: Erling Viksjø og Regjeringsbygningen.

Les også: Bygningene i Regjeringskvartalet

Hvordan modernistisk arkitektur skulle kunne utrykke monumentalitet ble diskutert både i USA og Europa på 1940- og 50-tallet. Regjeringsbygningen reflekterer denne diskusjonen. Materialbehandlingen er sentral i Erling Viksjøs monumentalarkitektur, som var rikt dekorert. Bygningens betongoverflater er sandblåste, og detaljer er understreket med sandblåste dekorative mønstre. Bygningen har også flere integrerte kunstverk av Kai Fjell, Tore Haaland, Carl Nesjar, Pablo Picasso, Inger Sitter og Odd Tandberg.

Les også: La Regjeringsbygget stå

Mens Viksjø tegnet på de ulike utkastene til Regjeringsbygningen drev han en intens eksperimentvirksomhet med sandblåst betong. I 1951 publiserte Viksjø teksten «Fasadebetong?» i fagtidsskriftet Byggekunst, hvor han forklarte bakgrunnen for alle eksperimentene med sandblåst betong. Han mente betong var et vidunderlig materiale som led under et utilfredsstillende utseende. Viksjøs tilnærming til den ornamenterte og dekorerte veggen var tosidig – samtidig som han eksperimenterte for å finne måter å avdekke tilslagsmaterialet på, eksperimenterte han også med å la noe av sementhinnen bli stående igjen, i form av ulike mønstre.



Regjeringsbygningen har et tydelig formalt forbilde i bygget for utdannings- og helsedepartementet i Rio de Janeiro. Viksjøs beundring for Le Corbusier gjaldt først og fremst måten han modulerte bygningskropper på, og han utviklet en helt annen materialbruk. Råbetong kan ikke sammenlignes med Viksjøs foredlete naturbetong.

Erling Viksjø og Regjeringsbygningen