Fredning og feighet

Dersom fylkeskommunene skal ha ansvaret for kulturminneforvaltningen, må de ta det, skriver riksantikvar Jørn Holme i Aftenposten. Nedenfor følger et sammendrag av debattinnlegget:

Kulturminner er viktig for næringsutvikling og fremtidig samfunnsutvikling. Kulturminner er også viktig for folks flest. Noen har sagt at et liv uten kulturminner er som å våkne opp en dag og bare kunne huske de siste 14 dagene av tilværelsen. Kulturminner er også viktig for fremtiden!

Ingen lov alene kan tvinge gjennom et godt kulturminnevern. Det må gjøres gjennom folks engasjement, politisk prioritering og ikke minst næringslivets deltagelse.

Riksantikvaren har klare føringer på når og hvordan vi skal agere med makt og myndighet. Direktoratet har myndighet til å frede kulturminner av nasjonal verdi, og skal vi stoppe en reguleringsplan som er uheldig for kulturminnene, må planen berøre nasjonale interesser.

Primæransvaret for kulturminnene ligger i kommunene, der kulturminnene befinner seg. Det er her kulturminnene skal vernes, brukes og oppleves. Stortinget har valgt fylkeskommunen som fagmyndighet i førstelinje for kulturminner rundt i landet. Det er imidlertid store forskjeller mellom fylkeskommunene. De styres av ulike partier. Noen har innført parlamentarisme, andre ikke. Kulturminnefeltet er også svært ulikt organisert. Flere fylkeskommuner er rett og slett feige og tør ikke overprøve kommunenes manglende vilje til å ta vare på kulturminnene.

Dersom fylkeskommunene skal ha ansvaret for kulturminneforvaltningen, må de ta det, ikke minst ved å bevilge nok ressurser og ikke bare godta politisk overstyring mot faglige råd. Her er det mye politisk unnfallenhet.

Mange byer har sitt «Bjørvika», hvor byens historiske områder sperres inne med ny bebyggelse fra alle kanter, også fra sjøen.

Fredning er en het potet. Noen mener at vi freder for mye. Andre mener vi freder for lite, og ser ut til å ha klokkertro på fredning og sterkere sentral maktkonsentrasjon. Det er ikke et mål for Riksantikvaren å frede mest mulig. Det som er viktig, er at vi har et representativt utvalg som forteller vår historie på en god måte. Vi er overrepresentert på gårdsanlegg på Østlandet, men underrepresentert på industriarv og særlig kystkultur. Dette vil vi gjøre noe med. Bemanningen i direktoratet er derfor styrket for å kunne frede mer.

Andre mener at vi freder feil kulturminner. Da er det særlig fredninger av nyere bygg som blir kritisert. Vi har noen ytterst få forslag til fredninger av kulturminner som er bygget ganske nylig. Disse er ikke valgt ut fra sin kulturhistoriske verdi, men sin arkitektoniske betydning.

Vi har noen få eksempler av nyere bygg som vi vil frede. Operaen er et symbolbygg med fremdragende arkitektur i verdensklasse. Derfor kommer Operaen i Oslo til å bli fredet. En fredning vil ikke minst gi en beskjed om at bygningens unike internasjonale arkitektur ikke må svekkes eller blokkeres av nybygg i området.

Reguleringsplaner er omfattende og kompliserte for folk flest. Det ser vi ikke minst i Bjørvika og Oslo, men også under byplanlegging ellers i landet. Når en reguleringsplan er vedtatt, er det begrenset hva Riksantikvaren kan gjøre.

Kilde: Aftenposten.no