De nye dommedagsprofetene

Aslak Sira Myhre skriver om de nye dommedagsprofetene i Dagbladet.no:

Det ville vært lettere å få gjennomslag for å bygge ut alternative energikilder om man ikke nevnte miljø som begrunnelse i det hele tatt. Behovet for energi, økonomisk gevinst og arbeidsplasser er gode nok argumenter i seg sjøl. I stedet går man alltid omveien om det abstrakte, om klima og prinsipiell oljemotstand. Denne omveien gjør at saker som i utgangspunktet kunne hatt brei oppslutning, blir gjort til mindretallsposisjoner. Det siste eksempelet er bygging av nye jernbarnelinjer, såkalte lyntog, i Norge. Ut ifra debatten kan det se ut som om disse jernbanelinjene skal bygges utelukkende som et sonoffer for miljøet. Tog er redusert til miljø og miljø til moral.

Det har blitt viktigere å skrive under på virkelighetsbeskrivelsen til miljøbevegelsen enn å få gjort noe med miljøsakene. Norske politikere som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik og Kristin Halvorsen er alle i stand til å legge ansiktene i alvorlige folder og si at «menneskeskapte klimaendringer er vår tids største problem», «vi i Vesten har et spesielt ansvar». Men som politikere gjør de ingenting vesentlig med dem.

Dermed blir seirene til den religiøse miljøbevegelsen pyrrhosseirer. De tvinger folk til å gjenta etter dem, men oppnår ingen grunnleggende politisk endring. Miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine.