Foto: ezioman
Selve Røros bergstad feirer i år 30 år på listen, men dette er altså en utvidelse av området som inkluderer de enestående verdiene som finnes i kulturlandskapet rundt bergstaden: Sporene etter bergverksvirksomheten, det bynære landbruket og vintertransporten. Verdensarvkomiteen har dermed erkjent at det er en viktig sammenheng mellom bergstaden og dens omgivelser.
Christian IVs privilegieområde for bergverksbedriften, den såkalte Circumferensen med sentrum i Storwartz gruve, danner en buffersone for verdensarven. Buffersonen har kvaliteter som støtter opp om verdensarvverdiene og den dekker arealer i Holtålen, Røros, Os, Tolga og Engerdal kommuner.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim er svært glad for vedtaket, og han bekrefter Norges vilje til å videreføre sin støtte for verdensarven.
I verdensarkomiteens beslutning heter det blant annet:
Røros bergstad, etablert i 1646, er unik. Den er bygget i sin helhet i tre, og er tett knyttet til et kulturlandskap som viser på en fremragende måte hvordan bergverksdriften, transporten og levesettet måtte tilpasse seg naturens krav – fjellvidde, kaldt klima, avsides beliggenhet uten veier og med marginale vekstmuligheter for skog og landbruk. På dette grunnlaget utviklet det seg en enestående kultur som delvis er forsvunnet, men det er bevart klare spor etter den.
Status som verdensarv er det høyeste kvalitetsstempel kultur- og naturarv kan oppnå. For å oppnå denne statusen kreves en grundig dokumentasjon av områdets fremragende universelle verdier som skal ivaretas for framtidige generasjoner. Fem kommuner og to fylkeskommuner har sammen med de statlige myndighetene dermed påtatt seg ansvar for å forvalte området på best mulig vis.
Norge har fra tidligere sju steder innskrevet på Verdensarvlisten: Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, Bergstaden Røros, Helleristningene i Alta, Vegaøyan, Vestnorsk fjordlandskap og Struves meridianbue.
Innlegg
Legg inn en kommentar