Økonomenes feilslåtte klimakur

Noe er alvorlig galt med norsk klimapolitikk. For 20 år siden vedtok Stortinget at CO₂-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Siden da har CO₂-utslippene økt med 27 prosent, eller 8,4 prosent i snitt for alle klimagasser. Og de vil fortsette å øke de nærmeste årene, ifølge Finansdepartementets framskrivinger.

Hva er galt?
De magre resultatene står i grell kontrast til behovet, slik det er skissert av FNs klimapanel: I løpet av noen tiår må de globale utslippene av klimagasser halveres, med størst kutt i de rike landene. En gjennomsnittsnordmann må innen 2050 ned fra tolv til to tonn i året. Det krever en teknologisk revolusjon.

Les også: Energi- og Klimaplan for Norge 2020

En effektiv klimapolitikk utfordrer tunge særinteresser. Nødvendige langsiktige tiltak kan svi på kort sikt. Økte avgifter, påbud og reguleringer er ikke typiske vinnersaker i en valgkamp. Og kanskje koker det hele ned til politisk vilje.

Men kan noe av årsaken ligge i at fagmiljøene som har lagt premissene for klimapolitikken, rett og slett har tatt feil. At medisinen deres ikke har virket?

Økonomenes medisin
Det er sosialøkonomene som mer enn noen annen gruppe har dominert norsk klimapolitikk. Stikkordmessig har det gitt en politikk som prioriterer generelle økonomiske virkemidler og kostnadseffektivitet. Politikken skulle være teknologinøytral - når bare karbonprisen blir riktig, vil markedet velge den beste teknologien.

Les også: Misfornøyd med miljøsatsing

- Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked der folk oppfører seg forutsigelig. Men det gjør de jo ikke. Samtidig er andre og vel så effektive virkemidler, som lover og forskrifter, blitt skjøvet i bakgrunnen.

Det sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU.

Ryghaug og kolleger ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har gjennomført fokusgruppeintervjuer med «vanlige folk», klimaforskere, politikere og ansatte i forvaltning og næringsliv. Målet var å finne ut hvordan klimaforskernes budskap blir mottatt og tolket i ulike grupper.

Deres forskning bekrefter at det er økonomenes fagspråk som dominerer når naturvitenskapelig klimaforskning skal oversettes til konkret politikk.

Gemini - NTNU og SINTEF