Til grunn for undersøkelsen lå en hypotese om at faktorer utenfor - og i tillegg til - selve bevaringsplanen kan ha spilt en vesentlig rolle. Studien har langt på vei bekreftet dette. Godt fungerende kulturmiljøer synes å hvile på to sett av faktorer. For det første på gode virkemidler i form av planer, bestemmelser, faglig kompetanse og gode forvaltningsrutiner. For det andre er de avhengige av aktive lokalsamfunn, dvs. ikke bare av en kompetent lokal forvaltning, men også av et sivilt engasjement.
Gjenstand for undersøkelsen er 14 ulike bevaringsområder i 12 forskjellige kommuner. Alle er regulert til spesialområde bevaring etter Plan- og bygningsloven, og alle er i utgangspunktet valgt ut av Riksantikvaren i samarbeid med fylkeskommunene som "godt fungerende". I alle de 14 områdene ble plan, planprosess og forvaltning av områdene kartlagt i form av telefonintervjuer med sentrale nøkkelpersoner. Deretter ble det gjennomført feltstudier i 7 av områdene. Feltstudiene omfattet befaring av områdene, samt intervjuer med et stort antall lokale nøkkelpersoner og representanter for sivilsamfunnet, både enkeltvis og i grupper.
Flertallet av bevaringsområdene hører hjemme i kategorien "den nordiske trebyen". Denne typen bygningsmiljøer ble viet stor oppmerksomhet fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet. Lovhjemmelen til å verne slike miljøer kom med Bygningsloven av 1965. Et par andre miljøtyper er også med i undersøkelsen. Enkelte av områdene har i tillegg til de bevaringsverdige miljøene, enkeltstående kulturminner som er fredet etter Lov om kulturminner.
En generell konklusjon er at når faglig kompetanse støttes opp av aktiv handling fra det lokale samfunn, så får man godt fungerende kulturmiljøer. Dette virker også motsatt vei: Kulturmiljøer virker samlende. De bidrar til å skape en felles identitet. Mange forteller at de er stolte over områdene og gjerne viser dem fram. Vernet er på sett og vis et kvalitetsstempel som fører til at den frivillige innsatsen oppleves som mer meningsfylt for den enkelte deltaker. Med utgangspunkt i denne undersøkelsen kan det hevdes at godt fungerende kulturmiljøer også er gode lokalsamfunn. Dette har vi sett tydelig på mange av stedene. Brede planprosesser har bidratt til å skape et eierforhold til de kulturhistoriske kvalitetene på stedet og betydningen av å ta vare på disse. De beste lokale forvaltningene har vist evne til innovasjon i utvikling av virkemidler og styringsredskaper. De har også aktivt bygd nettverk og allianser, ikke bare internt, men også mot nasjonale institusjoner som har kunnet tilføre prosjektene faglig autoritet og økonomisk drahjelp.
- NIKU Rapport 34. 124 sider.
Innlegg
Legg inn en kommentar