Bakgrunnsinformasjon om klimaforhandlingene

Utgangspunktet for klimaforhandlingene er FNs klimakonvensjon, som ble undertegnet i 1992 i Rio de Janeiro. Konvensjonen omhandler både behovet for å redusere klimagassutslipp og behovet for tilpasning til uunngåelige klimaendringer.

Kyotoprotokollen fra 1997 er en forpliktende videreføring av konvensjonen.

Alle land har forpliktet seg til å arbeide for reduksjon av klimagassutslipp gjennom tilslutningen til Klimakonvensjonen. Men bare industrilandene har fått konkrete utslippsmål, ettersom de har et historisk ansvar for klimagassutslippene som har ført til global oppvarming. Målsettingen i Kyoto-protokollen er at de industrialiserte landene skal redusere sine utslipp av klimagasser med minst 5 prosent i forhold til nivået i 1990 i perioden 2008-2012.

Det ligger i Konvensjonen at i-landene har forpliktet seg til å bidra med finansiering av klimatiltak og teknologioverføring til fattige land.

I 2004 stod i-landene, med 20 prosent av verdens befolkning, for 46 prosent av verdens totale utslipp. Men tre fjerdedeler av veksten i CO2-utslippene fram mot 2030 vil komme fra utviklingsland (forutsatt ”business as usual”).

Kyotoprotokollen åpner for at land kan innfri sine forpliktelser ved bruk av tre ulike fleksible mekanismer:

1. Felles gjennomføring (Joint Implementation, JI). Det er mulig å få godskrevet utslippsreduksjoner i eget land ved å investere i utslippsreduserende prosjekter i land som har forpliktelser.
2. Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM). Det er mulig å få godskrevet utslippsreduksjoner i eget land ved å investere i prosjekter i u-land som ikke har forpliktelser.
   
   Den grønne utviklingsmekanismen er et system for overføring av penger og teknologi fra rike land til fattige land, for å finansiere prosjekter som begrenser klimagassutslipp og bidrar til bærekraftig utvikling. At man fikk til et slikt system var helt avgjørende for at u-landene tilsluttet seg Kyoto-avtalen.
3. Internasjonal kvotehandel (Emission Trading). Innenfor et land eller en gruppe av land (for eksempel EU) utsteder man et begrenset antall utslippskvoter (AAU-er som omgjøres til EU-kvoter, se egen ordforklaring) som innebærer at det settes et tak på utslipp av CO2. Virksomheter som slipper ut mindre enn de har rett til, kan selge et eventuelt overskudd av kvoter til andre som ikke har klart å redusere sine utslipp

Veien mot København

Bali-planen fra 2007 legger grunnlaget for arbeidet med å inngå en ny internasjonalt forpliktende klimaavtale som skal etterfølge Kyotoavtalen etter 2012.

Baliplanen bygger på at et framtidig globalt klimaregime skal inneholde fem hovedelementer:

• felles visjon om et globalt klimaregime, herunder et utslippsmål
• utslippsreduksjoner
• tilpasning til klimaendringer
• teknologiutvikling og -overføring
• finansiering

To spor

I konvensjonssporet (AWG-LCA) forhandles det bredt om en felles visjon for et nytt klimaregime, hvor store utslippskutt man trenger og hvem som skal gjennomføre dem, og hvordan verden skal tilpasse seg de klimaendringene som vil komme. Forhandlingene dekker også spørsmål knyttet til teknologiutvikling og -overføring, samt forhandlinger om betydelig økte overføringer for å finansiere utslippkutt og tilpasning i u-land.

Parallelt skjer forhandlingene om en ny forpliktelsesperiode for i-landene under Kyotoprotokollen, Kyotosporet (AWG-KP). Disse skal også sluttføres i København i 2009.

Det er en gjengs oppfatning at det er klare koblinger mellom begge sporene og at det trolig bare kan bli ett felles endelig utkomme av forhandlingsprosessen.

Ulike mål

Mens u-landene, med henvisning til Bali-planen, mener at utkommet av forhandlingsprosessen skal være en ny forpliktelsesperiode for Kyotolandene pluss tilsvarende forpliktelser for USA, ønsker de fleste i-landene et helt nytt rettslig bindende dokument med forpliktelser for alle land.

USA mener at Kina og USA må ha utslippsforpliktelser i samme form selv om nivået vil være forskjellig. EU har uttalt at de foretrekker et samlet rettslig dokument som inkluderer alle industriland og utviklingsland. Dette har ført til sterke reaksjoner fra utviklingslandene fordi de er usikre på hvilken rolle Kyotoprotokollen vil ha i en framtidig avtale.

Hovedmål for en ny avtale etter Norges syn:

Det er en hovedutfordring å skape økonomisk vekst i fattige land samtidig som man begrenser utslippene av klimagasser. Derfor er det viktig at industrilandene

1. bidrar med penger til bærekraftig utvikling og klimatilpasning i fattige land
2. viser at de kan redusere egne utslipp samtidig som de beholder en høy levestandard

Norge har fem hovedprioriteringer i de internasjonale klimaforhandlingene:

• Togradersmålet, det vil si å begrense den globale oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå.
• Fremme karbonfangst- og lagring som utslippsreduserende tiltak.
• Inkludere utslipp fra internasjonal skipsfart i et nytt klimaregime. Norge har levert inn forslag om dette.
• Overvåkning av Arktis. Som polarnasjon ønsker Norge å ta en ledende rolle med å overvåke og dokumentere klimaendringene i Arktis.
• Norge vil ha utslipp fra avskoging og skogdegradering i tropiske skoger med i en ny klimaavtale. Det norske klima- og skogprosjektet skal bidra til å skaffe kunnskap om hvordan slike utslipp kan reguleres. Norge har levert inn forslag til hvordan dette kan innlemmes i en ny avtale.

Finansiering: Norge har levert inn et finansieringsforslag som går ut på auksjonering av en viss andel utslippskvoter på internasjonalt nivå for å skaffe penger til klimatilpasning, skogtiltak og kapasitetsbygging i utviklingsland.

Norge ønsker en avtale som er basert på et togradersmål, det vil si å begrense den globale oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå. Ifølge FNs klimapanel innebærer det at industrilandene samlet må redusere sine utslipp med mellom 25 og 40 prosent i 2020 fra 1990-nivå. Norge mener det er viktig med et rettslig bindende mål for å oppnå dette.

Vi må ha et langsiktig mål i 2050 som innebærer at utslippene kuttes med 50-85 prosent mest sannsynlig 85 prosent sammenlignet med nivået i 2000.

Dette innbærer at USA må med. Landet har størst klimagassutslipp per innbygger i verden, og mange land bruker USAs manglende tilslutning til Kyotoavtalen som argument mot å påta seg forpliktelser selv.

Det er også nødvendig å få utslippsforpliktelser for u-land med voksende økonomier. De viktigste landene i denne gruppen er Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og Sør-Korea.

Status i forhandlingene

I 2009 har det vært to klimaforhandlingsmøter i Bonn og et i Bangkok. Det er et møte i Barcelona 2. – 6. november før klimatoppmøte i København 7. - 18. desember. I tillegg er det en rekke andre møter som har betydning for prosessen.

Klimaforhandlingene i Bangkok fra 28. september til 9. oktober var preget av god framdrift i bearbeiding av tekst og økt forståelse for ulike forslag. Samtidig var forhandlingene preget av at det var kort tid igjen til klimatoppmøtet i København og at partene i større grad innså hvor politisk vanskelige disse forhandlingene er.

Utviklingslandene har anklaget de rike landene for å løpe fra sine tidligere forpliktelser. Bakgrunnen for dette er blant annet at USA og EU har vært tydeligere enn før på hva de store utviklingslandene som Kina og India må levere for at man skal få en avtale i København.

Hvor langt man kan komme i København, er i særlig grad avhengig av USA, Kina og India, land med forhandlingsposisjoner som i stor grad gjensidig påvirker hverandre.

Nyttige forkortelser:

COP: Conference of the Parties. Møtet i København er COP 15, det vil si den 15. partskonferansen under Klimakonvensjonen

COP/MOP: Conference of the Parties serving as the Meeting of Parties to the Kyoto Protocol. Poznan er COP/MOP 5, det 5. møtet for partene i Kyotoprotokollen.

AWG-LCA: Ad Hoc Working Group for Long Term Cooperative Action. Arbeidsgruppe for langsiktig felles handling, det vil si et globalt klimaregime under Klimakonvensjonen. Forhandlingene i denne gruppa kalles konvensjonssporet. Gjelder alle land, inkludert USA.

AWG-KP: Ad Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol. Arbeidsgruppe for videre forpliktelser for de landene som har utslippsforpliktelser i Kyotoprotokollen, kalles Kyotosporet. Her er ikke USA med.

Annex 1-land: Industriland og land med overgangsøkonomi (tidligere østblokkland). Bare disse landene fikk tallfestede utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen i forhold til utslippsnivået i 1990. Disse varierer fra 8 prosent reduksjon til 10 prosent økning av klimagassutslippene i perioden 2008 til 2012.

SBI: Subsidiary Body for Implementation, underkomite for implementering.

SBSTA: Subsidiary Body for Scientific and Technological Advise, underkomite for teknologi og vitenskap.

SBI og SBSTA er underkomiteer både for konvensjonssporet og Kyotosporet.

AAU: Assigned Amount Unit, kvotene FN har utstedt til land med forpliktelser. Norge har fått utstedt kvoter som tilsvarer 1990-nivået for utslipp pluss 1 prosent, som er vår forpliktelse i Kyoto-protokollen.

Mer informasjon:

www.iisd.ca

www.unfccc.int

Internasjonale klimaforhandlinger - regjeringen.no