Betongtavlen 2009

Ulltveit-Moe paviljongen Tegnet av Sverre Fehn. Foto: Morten Thorkildsen/ Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet for arkitektur, tegnet av Sverre Fehn, ble tildelt Betongtavlen 2009. Bygget er et møte mellom Christian Heinrich Grosch sin bankbygning fra 1830, Heinrich Buchners magasin fra 1911 og Sverre Fehns utstillingspaviljong. Bankbygningen og magasinet er fredet, og Riksantikvaren arbeider allerede med et fredningsvedtak for Fehns paviljong.

Betongtavlen er en utmerkelse som gis byggverk i Norge hvor betong er anvendt på en estetisk og teknisk fremragende måte.

Juryens uttalelse:

Den nye paviljongen er museets sentrale rom og overdekkes av et frittstående utkraget betongtak båret av fire kollossale betongsøyler. De har to hulrom for ventilasjonssjakter bak en innkledning av tegl, men er forøvrig massive. Konstruksjonen mellom søylene er et svakt buet krysshvelv, og den utkragede flaten bæres av overliggende bjelker mot hvert hjørne. Dette gir en plan, svakt buet underside som skråner oppover mot ytterveggene og et takvolum som bare er noen centimeter tykt når det møter glasset. De etasjehøye glassveggene er fuget sammen og avstives bare med vertikale glassfinner. Horisontale, solavskjermende glasslameller er montert i øvre del.

Fra innsiden gir dette presise møtet mellom glassveggen og den utkragede takflaten en opplevelse av å være i et uterom som strekker seg uendelig utover og oppover. Fehn’s mest over raskende grep, men også det mest virkningsfulle, er å bygge inn glasshuset med frittstående utvendige betongmurer. De skjermer utstillingsrommet visuelt og lydmessig fra det støyende og forstyrrende urbane livet som foregår i gaterommet utenfor, samtidig som de reflekterer et mykt lys inn i utstillingsrommet. I tillegg beskyttes de kostbare glassflatene mot skader og hærverk. Åpningene der muren knekker utover viser samtidig fram at det er en interessant verden å besøke innenfor muren, noe som pirrer nysgjerrigheten. På samme måte virker synet av det store glassvolumetglassvolumet som stiger opp som et magisk objekt på innsiden av murene.

Gjensidig forsterkes de to materialenes egenart og karakter i den dramatiske kontrasten mellom betongens tyngde og soliditet og glassets forfinede, transparente letthet. Det skapes et nytt rom mellom muren og glassfasaden som bl.a. kan brukes til utendørs utstillinger, og som blir en stillferdig, ettertenksom pause mellom den intense kommunikasjonen innenfor fasaden og byen der ute. Det er alltid en utfordring å forme utstillinger i et rom uten vegger – en nærliggende parallell er Mies van der Rohes Nationalgalleri i Berlin, hvor naturlig nok de fleste utstilingslokalene ligger i underetasjen. Men dette er et arkitekturmuseum, og Fehn har tenkt det som et rom for tredimensjonale modeller – en helt grunnleggende dimensjon for arkitekturverk. Snøhettas utstilling i museets andre sommersesong er en fin bekreftelse på at slik fungerer rommet aller best.

Undersiden av takflaten er støpt mot bordforskaling på en måte som artikulerer flatenes tredimensjonale retning og gir dem en materialmessig substans. Murene utenfor er derimot støpt med en helt glatt overflate med synlige boltehull. Her er det uttrykket av massiv stabilitet som har vært viktig. Det kompliserte betongarbeidet er fremragende utført, støpt med hvit sement med et lyst grått tilslag som gir den spesielle sandfargen. For en arkitektonisk sett, suveren bruk av betongmaterialet gis Betongtavlen 2009 til Nasjonalmuseet - Arkitektur.

Jury Betongtavlen 2009

• Sivilingeniør Ole Krokstrand, byggutengrenser.no
• Sivilingeniør Berit Laanke, Skanska Norge AS
• Dr. ing. Bernt Jakobsen, COWI AS
• Sivilarkitekt MNAL Todd Saunders, Saunders Arkitektur
• Sivilarkitekt MNAL Helge Solberg, Inst. for byggekunst, NTNU