Snøhetta gjennom 20 år

Snøhetta ble grunnlagt for 20 år siden da de vant konkurransen om Biblioteket i Alexandria, og kan i dag med rette kalles et internasjonalt arkitektkontor - med bygninger under prosjektering på flere kontinenter, en stab på 120 personer fra ulike nasjoner og kontor i Oslo og New York.

Arbeidene spenner fra bakgårdslandskap, møbler og kunstinstallasjoner til Operaen i Oslo. Blant nåværende prosjekter finnes bl.a. forskningsprosjektet GLITNE om miljøvennlig, konkurransedyktig arkitektur, og det utopiske, gigantiske Ras al-Khaimah Gateway project i De forente arabiske emirater.

8. mai åpnet Nasjonalmuseet - Arkitektur en utstilling som viser kontorets bygninger, prosjekter, arbeidsmetoder og visjoner. Innhold, formidling og utforming av utstillingen er ment å gjenspeile Snøhetta-kontorets ånd.

Utstillingen vises til og med 13. september.

Utdrag fra Jonas Gahr Støres åpningstale til utstillingen "Snøhetta, arkitektur – landskap - interiør" ved Nasjonalmuseet - Arkitektur, Oslo 7. mai 2009

Jeg trodde lenge at navnet hadde svært dype, økologiske, filosofiske, mytologiske beveggrunner. Men så fikk jeg vite at dette fjelltopp-navnet ble valgt fordi arkitektenes første kontorlokaler lå over Dovrehallen i Oslo, ølhallen. Den som tvilte på at arkitektur er et kreativt fag ...

Jeg har tre stikkord for hva jeg vil si om dere i Snøhetta, om denne utstillingen og om norsk arkitektur Utenriksdepartementet Victoria Terrasse.

Det første stikkordet er: Internasjonal.

For mange begynte historien om Snøhetta da dere klatret til toppen av en uhyre betydningsfull internasjonal arkitektkonkurranse. Konkurransen om det nye biblioteket i Alexandria i Egypt ble vunnet av en østerriker, en amerikaner og tre nordmenn. Fra første dag var staben hos Snøhetta flernasjonal – og selve Snøhetta er merkbart internasjonalt, en merkevare internasjonalt – men umisskjennelig norsk likevel.

I dag består kontoret av over 100 medarbeidere, fra et stort antall nasjoner, med kontorer i Oslo og New York. Og bygninger prosjekteres og oppføres på flere kontinenter.

Internasjonal oppmerksomhet, anerkjennelse og priser er tildelt Snøhetta. I forrige uke vant dere European Union Prize for Contemporary Architecture - Mies van der Rohe Award 2009 for Den Norske Opera & Ballett.

Mens noen nordmenn sies å ha "gjort det stort" i utlandet, men kanskje mest på Peer Gynts vis og på hans premisser, så har andre igjen valgt å bygge utlandet større, vakrere og mer spennende, og tatt med en bit hit også. Brakt hit tiltrengte internasjonale impulser. For Snøhetta gjelder det, i høyeste grad.

Det neste stikkordet er natur. Eller naturlig.

Ved Snøhettas bygg ser vi sjelden tynne fasadeplater - men heller en forkjærlighet for stein og steinbrudd, skikkelig tung stein, som i Alexandria, Berlin og Bjørvika. Byggverk reist som skulpturer. Som isfjell. Monumenter.

Det gir oss nordmenn en både kjent og ny kontakt med vår identitet. Jeg vet ikke om dere liker det, men jeg liker å kunne si; at dette er ekte norsk og ekte internasjonalt på samme tid - og at det er slik jeg ønsker at det norske skal virke i vår verden.

Det tredje stikkordet handler om formidling. Fortellingene.

Snøhetta er historiefortellere. Tradisjonsbærere - og samtidig budbærere av de siste strømninger. Snøhetta-arkitektene har fått oss alle til å snakke om arkitektur. Betrakte, tenke over, debattere bygninger, interiører, landskaper; våre omgivelser. Mene noe om ting vi kanskje ikke turte å si så mye om tidligere. Senket tersklene.

Og de har klart å få oss til å gå søndagstur i - eller oppe på - bygninger. Ikke for å måke hyttetak. Men styrket vår bevissthet. Stilt spørsmålene. Hvordan ser det ut rundt omkring oss? Hvilke materialer er gode å gå på, ta på, hvile øynene på? Hvilke rom trives vi i?

For arkitekturen former møter og samvær mellom oss mennesker. Rommene våre. Minnene våre.

Vi er i kveld også med på å hedre Sverre Fehns minne. Hans høyst levende arkitektur. Som her. Fehn har selv sagt om paviljongen, som altså rommer utstillingen, at ”dette må da være et av de vakreste rom jeg har tegnet”.

Jeg er helt enig. Det er et helt spesielt rom. Jeg tror Sverre Fehn hadde likt godt å se hvordan paviljongen tas i bruk nettopp til denne utstillingen. Rommets grenser sprenges, med deler av utstillingen som liksom tar sats – og ut, gjennom glassveggene. På denne måten viderefører Snøhetta også Sverre Fehn enestående evne til å fortelle, til å formidle.

Jeg ønsker Snøhetta lykke til, i det som nå er krevende tider for alle som vil bygge - men nettopp da er det at selve tegneren, designeren og byggeren står frem med kreativitet og skaperkraft. Vi trenger et arkitektkontor av dette slaget.

På vegne av regjeringen er det derfor en glede for meg å kunne åpne denne utstillingen. Gratulerer - til Snøhetta og til Arkitekturmuseet – og derfor også til Nasjonalmuseets nye leder og nye styreformann - og til de mange samarbeidspartnere og støttespillere rundt oss her i kveld som har vært med på å bygge denne utstillingen, på den ene eller andre måten.